Amerikanske Vanessa Diffenbaughs debutroman «Blomstenes hemmelige språk» kom på norsk i 2012 og har solgt i 100000 eks hertillands. Den fulgte den attenårige familieløse og forsømte Victoria ut av barnehjemmet, gjennom fornedrelse og strid til happy ending, takket være hennes encyklopediske kunnskaper om blomster.
Diffenbaughs roman nummer to er i samme ordrike format og bygget over samme feel-good-lesten: Vi er fortsatt i San Francisco, der den ene hovedpersonen er den 14-15-årige gutten Alex Espinosa, som sammen med sin seksårige halvsøster, Luna, bor i lag med deres forsømmelige og udugelige, heller alkoholiserte, mor Letty i en nedslitt leilighet i et slumpreget kvartal.
Bestemoren, som til dess har holdt familien sammen, har nettopp reist tilbake til Mexico for å ta seg av bestefaren, som har returnert i forveien. Bestefar, en fuglekjenner og montasjekunstner av rang, har etterlatt seg en stor samling fuglefjør til Alex. Med sine enestående naturvitenskapelige evner, ikke alltid lovlige rådsnarhet, samt iherdighet gjør Alex det snart riktig så godt, særlig ved hjelp av sin nyoppdukkete far som han aldri før har sett, pluss et unikum av en lærer.
På stumpene av fattigdom, sviktende fedre, løgner og forstillelse, unge alenemødre og familier i oppløsning fører den amerikanske drømmen i praksis gjerne til mareritt og brutal oppvåkning for de mange mer eller mindre papirløse immigrantene i de juridiske gråsonene av det californiske samfunn. Men for heltene i Diffenbaughs romaner ordner det seg, også i årets, der fortellingen flyter så lett av sted at det ikke byr på noen litterær spenning i en ellers dramatisk og motsetningsfull handlingsgang, særlig i den siste avdelingen. Og kjærligheten mellom Alex og tapre Yesenia Lopez-Vazquez seirer til slutt; mens mamma Letty også får sin nye mann.
Det er alt sammen medstrøms underholdende, der en allvitende synsvinkel og innlagte fortellerkommentarer til hjelp for de tungnemme, gjør det lett for både forfatter og leser.