Den som ønsker å se de virkelig lange linjene i tilværelsen, går ikke forgjeves til bokhandelen. I sjangeren en bok om nesten alt (som Bill Bryson kalte sitt bidrag), er den israelske historikeren Yuval Noah Hararis internasjonale bestselger "Sapiens" et fint supplement til Jareed Diamonds klassiker "Våpen, pest og stål". Begge dekker tidsrommet fra menneskeartens tilblivelse til de pågående eksperimentene med kunstig intelligens. De 70.000 siste årene, med andre ord.
Den kunstige intelligensen blir en slags dystopisk avslutning på Hararis svært underholdende beskrivelse av hvordan den ene av de fem menneskeslektene vi kjenner, homo sapiens har drevet kloden fram mot det som (for ham) fortoner seg som en nokså uunngåelig økologisk katastrofe.
Ferden mot undergangen startet med den kognitive revolusjonen, som gjorde det mulig for sapiens-slekten å presse ut neandertalerne og andre utfordrere. Eller kanskje var det jordbruksrevolusjonen for drøyt 10.000 år sidene, som førte til at kloden kunne fø langt flere mennesker, men ga dem samtidig en mer nådeløs tilværelse enn jegerne og samlernes tilsynelatende bærekraftige forhold til naturen?
Eller kanskje det var den første industrielle revolusjonen, som førte til rovjakt på ressursene, og forsterket jordbrukssamfunnets sterke lagdeling? Eller den fjerde og pågående, som jager oss mot det punkt hvor vi kan overføre vår egen hjerne, vår berettigelse som sapiens, til en ikke-organisk harddisk?
Høres dette dystert ut? Forunderlig nok klarer Harari å gi en til tider nesten munter beskrivelse av vår lange ferd mot undergangen. Han skriver lett og elegant om biologi, arkeologi, idéhistorie og teknologi. Lene Stokseth har sørget for at språket flyter like fint på norsk.
Dessuten skygger Harari ikke unna provoserende postulater og engasjerende spissformuleringer, ikke minst når han beskriver religionenes betydning for at komplekse samfunn skal fungere. Til religionene regner han også kommunismen, nazismen, kapitalismen, liberalismen og troen på universelle menneskerettigheter. Alt er myter som menneskene trenger for å kunne fungere i større grupper. Uten mytene, intet samfunn.
Penger er også en slik myte. De er ikke annet enn organisert tillit mellom mennesker som ikke kjenner hverandre. Pengesystemet fungerer fordi hele verden tror på den samme myten. Gjennom imperiebygging har sapiens-slekten hele tiden søkt mot større enheter, inntil globaliseringen ga oss den størst tenkelige, men også den mest sårbare. Rakner det, rakner det overalt.
Alle forsøk på totalforklaringer må nødvendigvis hoppe bukk over enorme felt av menneskelig erfaring og ta lett på alternative måter å tolke historien på. Slik er det også med Hararis bok. Den deterministiske tendensen nærmest roper på motforestillinger, diskusjonen hans om lykkebegrepet likeså.
Men Sapiens er likefullt et stykke fremragende populærvitenskapelig formidling, og et velegnet utgangspunkt for de virkelig store debattene.
LES OGSÅ: