Det er stor spenning knyttet til Jonas Hassen Khemiris utgivelser. Den svenske forfatteren slo igjennom med debuten ”Ett öga rött”, en roman skrevet på rinkebysvensk (på norsk ble det kebabnorsk). Forfatteren har svensk mor og tunisisk far og han har blitt en talsmann for hvordan Sverige behandler sine innvandrere, hvilket han tar opp i flere romaner og i avisartikler. I ”Alt jeg ikke husker” er denne tematikken tonet noe ned, men det politiske ligger der likevel, og Khemiri fortsetter å utfordre.
I ”Alt jeg ikke husker” har hovedpersonen Samuel kjørt seg ihjel, og det strides om hvor vidt det var en ulykke eller et selvmord. Vi møter ham indirekte gjennom en forfatter som prøver å finne ut hvem Samuel egentlig var. Gjennom intervjuer med venner, naboer og en ekskjæreste sirkler forfatteren inn Samuels liv og personlighet. Det viser seg imidlertid at en ikke nødvendigvis blir klokere. Hvem vi er gjennom andres blikk varierer fra relasjon til relasjon, og Samuel blir både tydeligere og vanskeligere å forstå. Vennene og ekskjæresten forteller sin historie om sitt forhold til Samuel, og samtidig forteller de hvordan de så Samuels andre relasjoner. Leseren får se hvordan én episode kan beskrives på totalt forskjellige måter, og like interessant, hvordan en persons egenskaper fremstår ulikt avhengig av øyet som ser. Samuels beste sider er også hans verste.
Fortellingen om Samuel er bygget opp rundt intervjuer. Forfatteren intervjuer menneskene rundt Samuel, og spørsmålene er ikke tatt med, leseren får bare se de ulike svarene. Alle insisterer på at det er de som virkelig kjente Samuel, og vi får se hvordan minnet er et svikefullt redskap, deres hukommelse er selektiv. Man stoler på at alle forteller historien slik de ser den, de ulike sannhetene sidestilles, ingen har mer rett enn noen andre.
Grepet med å la hovedpersonen være fraværende og å skrive ham fram gjennom menneskene rundt ham gjør at ”Alt jeg ikke husker” minner om vår egen Carl Frode Tillers prosjekt ”Innsirkling”. En kvalitet ved Tiller, som vi også finner hos Khemiri, er hvordan de ulike stemmene kommer til uttrykk i romanen. Ekskjæresten til Samuel er en intellektuell, bereist tolk, og dette vises i språket hennes. Bestevennen til Samuel, Vandad, er på sin side uutdannet og småkriminell, og vi ser det igjen i språket, uten at dette grepet gir Vandad lavere autoritet. Denne flerstemmigheten gir romanen et driv, og de ulike stemmene virker alle sammen ekte. Gjennom stemmene kommer menneskene fram, og vi tror på dem.
Disse ulike stemmene er Khemiris styrke som forfatter. Khemiri er god til å la sine romankarakterer komme til uttrykk på sitt språk og på sin måte. I ”Ett öga rött” var det Hassan med sin rinkebysvensk, i “Jag ringer mine brödre” var det Amor med sin paranoia, denne gangen er det mennesker fra ulike samfunnslag. Når halvkriminelle Vandad skildrer sitt liv med Samuel, skildrer han også et Stockholm som er svært delt. Når Laide forteller om deres forhold, kommer et helt annet Stockholm til syne. Samuel har gjennomført en klassereise i det han tok høyere utdanning, og kan med det veksle mellom de ulike samfunnslagene, mellom Vandad og Laide. Slik viser romanen et segregert Stockholm.
”Alt jeg ikke husker” er en roman som tematiserer sannhet, historieskriving og sinnets upålitelighet, der alle har en agenda, men ikke alle vet det selv. Romanen ble godt mottatt i Sverige og mottok Augustprisen 2015. Det er forståelig, for ”Alt jeg ikke husker” er en medrivende, vond og viktig roman plassert i et urolig Stockholm. Khemiri har igjen tatt pulsen på samtiden.