Både blant forfattere og lesere ser det ut til å være en umettelig appetitt på lange historier i psykologisk-realistisk utførelse som skildrer sine personers liv mens de speiler det samfunn, opplevelses— og forståingsformer både de og forfatterne deres uttrykker. Digre episke serieromaner, så forskjellige som Karl Ove Knausgårds 3600 siders «Min kamp I-VI» og Britt Karin Larsens (1945, debut 1978) mektige serie om folket fra Finnskogen, grensestrøkene mellom Sverige og Norge, vitner om det.
«Kaldere mot natten», det sjuende bindet på like mange år og i seg selv en arbeidsprestasjon, avslutter serien. De 499 massive tekstsidene med fortellinger, portretter, historier, refleksjoner – Larsen har stor glede av å åpne kapitlene med refleksjoner om tid, sted og natur, folk og fe, med følelser, fabuleringer og refleksjoner i all hverdagslig fortrolighet – suppleres med hele sju sider slektstavler.
De siste kan man ha god nytte av for å holde fast på en vrimmel av personer over fem-seks generasjoner med innbyrdes forviklinger, korte eller lange liv, slit og sorger – dem består nå livene deres helst av, naturnære gleder, kjærlighet og savn, nærheten til barn og familie, selv om de er skilt fra hverandre med verdenshav.
Dette avsluttende bindet dekker perioden fra andre verdenskrig til slutten av det 20. århundre. Det handler ikke minst om å finne igjen restene av et lite småbruk på Mostamägg, og slår slik ring om hele romanverket, der første bindet heter «Det vokser et tre i Mostamägg», 2009. Slik blir «Kaldere om natten» et litterært minne- og arkiveringsarbeid om et samfunn i oppløsning, overkjørt av «utviklingen», og et (finn)folk i utvanning, men holdt i hop av mennesker med et kollektivt minne, selv om det gamle språket er så godt som forsvunnet og levningene av tingene museale.
Men «herre jomala» hvor det er vakkert og kjærlig utført, med mange minneverdige skikkelser, og der særlig den forkomne, fordrukne og fortapte dikter Per skinner gjennom skyggene fra Finnskogen.