Den dypeste subjektive erfaring er også den mest universelle, sa Cioran. Det kan nok stemme for Merethe Lindstrøms (f. 1963, deb. 1983, Nordisk Råds litteraturpris 2012) selvbiografisk fargede og svært personlige roman, "Fra vinterarkivene", om forfatteren Merethe som flytter på landet med familien og skriver fram fortellingen om Mats, som hun lever med.
Det er en fortelling om angst, depresjon, ensomhet, selvmordstanker, rusmisbruk, fattigdom og livslede, med forgreininger bakover i generasjonsleddene, og med en rastløs redsel for hvordan deres liv og historie vil komme til å påvirke barna: "Vi fører sammen noe som kanskje ikke bør sammenføres, din mors schizofreni, din fars alkoholisme, min fars angst, vi er en genetisk kode for uro. Men mest av alt virker vi disponert for en slags hjelpeløshet, en maktesløshet, en fattigdom, kanskje" (s. 34).
Fortellingen veksler mellom lys og mørke, kulde og varme, tåke og klarsyn, det åpne og det stengte, nåtid og ulike erindringsfragmenter som danner utgangspunktet for en dypere forståelse for personenes situasjon. Blikkpunktet vandrer mellom subjektformene du-jeg-han-hun-vi, som om fortelleren stadig søkende forsøker å komme til klarhet og erkjennelse gjennom ulike innfallsvinkler til de samme motivkretsene. Vare naturskildringer, landskapsinntrykk og stemningsbilder underbygger en lavmælt sorgfølelse, og en gjennomført språklig renhet og stilistisk stringens forsterker mismotets monotoni.
Lindstrøm skildrer et par i dyp mental nød og armod, og en på mange vis livsudugelig og dysfunksjonell familie. Det er en roman mettet av alvor og ubehag over å leve med et menneske som noen dager bare ønsker å dø, og en fortelling om å systematisere og organisere livet og minnene i et forsøk på å forstå seg selv og kunne administrere angsten. Men fremfor alt er det en roman om den store kjærligheten som tross alt holder en oppe, og som derfor beveger seg fra det kalde vintermørket henimot lysere tider og et stille, uforløst håp.