Det er påfallende: I året for bokhandlerstabler av mammutromaner (Bjørnstad, Saabye Christensen, Kjærstad, Harstad) og på et felt der han selv allerede er giganten, valgte Karl Ove Knausgård å starte opp en serie kortprosa på fire årstidsbøker skrevet over samme lest, formelt stilet til en datter, som i det første bindet, «Om høsten» – fra i høst, ennå ikke er født.
Han later som om den er skrevet til hans nyeste barn for å vise henne livets rike storhet og gave, samt seg selv. Fidusen er ikke ny, men er nå likevel en gimmick: bøkene publiseres da til oss alle som alt er gamle nok og leseføre her og nå. (Var manuset beregnet på datteren til den dagen hun er moden for å lese det, kunne det bare bero i en skuff til dess.)
Knausgård er en litterær ordensmann, og som i førstebindet følger også kapittelinndelingen i «Om vinteren» kalenderen, slik at hvert av tre kapitler også denne gangen har 20 undertitler hver. De kan ha hva som helst til tema, løst og fast, hva som helst som interesserer Knausgård, som fanger hans oppmerksomhet, hans hverdagslige undring og kosmiske nysgjerrighet.
Titlene er på maks tre ord – de aller fleste bare ett, og den enkelte teksten sjelden mer enn to-tre sider. De kan hete «Månen» eller «Den første snøen», «Nikolai Astrup» eller «Seksuelt begjær», «Q-tips» eller «Brannkummer». Stilistisk beveger de seg fra noe som kan minne om Forkynnerens høystemte bibelspråk (der alt er tomhet under himmelen, men der vi nå likevel «med våre små gjerninger fyller den»), til dagklar hverdagsprosa, via konstruksjoner som forfatterens oldefar kunne ha skrevet («håndens av kalt saltvann rødlige hud»), til egne konstruksjoner (som «fantastikk», «voldfører seg på landskapet», «livslike hendelser»).
Knausgård kan oppfatte et tog som «en gestaltning av lengselen selv». Lengsel, undring, en intens livsopplevelse, følelsenes mot og takknemlighet for livet driver det enorme meddelelsesbehovet en bok som dette uttrykker, mens den demonstrerer et forfatterskap i utvikling. Dette bindet er da også mer avslappet enn det første i serien, der han fortløpende skriver sine emner ut uten tvang til å inkorporere dem i en overordnet helhet.
Det er som om han i skriveprosessen helt kan glemme den datteren han sier han skriver til. Hun blir født i løpet av boken, og Knausgård skildrer hennes ankomst som få kunne gjøre ham etter. Den følsomt tilknappetede Knausgård har også et raust portrett av dikteren, essayisten, retorikeren, universitetslæreren Georg Johannesen (anonymisert til «J.»), en mann man skulle tro var hans rake motsetning. Det er kanskje samlingens mest betagende tekst, og man fornemmer det Knausgård kaller «den nøkterne ekstase».
I en påkostet, vakkert illustrert produksjon, er «Om vinteren» en rik teksthage for selvplukk. Men noen encyklopedi, som baksideteksten kaller boken, er den snaut. Og enda mindre en «roman», som vaskeseddelen kaller den. Så stor litterær definisjonsmakt har verken Knausgård eller forlaget hans ganske ennå.