Marte Hukes debutroman "Naturhistorie" handler om ei jente som tilbringer en sommer i Telemark i en salgsbod langs riksveien. Langt borte fra alt hun kjenner bruker hun sommerdagene på å selge postkort og suvenirer til turister, lese dikt og bøker når det er stille og bli kjent med nærmiljøet og de lokale når butikken er stengt. Deretter skal hun flytte til Bergen for å studere og begynne på livet.
På baksiden av boka står det at romanen er "et portrett av en ung kvinne på vei mot seg selv, i sin tilblivelse, så å si, åpen mot landskapet hun befinner seg i og menneskene hun møter", og dette sitat er egentlig ganske betegnende for romanen: vagt og kvasipoetisk. Romanen er full av liksompoetiske setninger og halvdype refleksjoner. Hovedpersonen er uoriginal og lite levende, og kommer stadig med utsagn som "Jeg har bøkene mine. De hører til i det innerste rommet. Dit ingen kommer", eller "Jeg skulle hatt en termodress. Jeg forstår ikke at jeg selv kan kjøpe en hvis jeg trenger den."
Forfatteren makter ikke å skape noen interesse for hovedpersonen, og det er ødeleggende i en roman som skal handle om henne. Videre er fortellerstilen oppramsende, der vi får tilgang til øyeblikk og glimt fra hovedpersonens hverdag. Plutselig handler det om én ting, i det neste øyeblikket om noe helt annet. Teksten blir usammenhengende, og språket er ikke godt nok til at det fungerer.
Mange av dialogene skrives frem med "sier jeg" og "sier han", og det hele blir for stakkato: "Liker du å være i skogen, spør han. Av og til går jeg en tur, sier jeg. (...) Tør du gå i skogen alene? Sier han. Ja, sier jeg, så lenge det er lyst. Jeg liker ikke at trærne blir hogd, sier han." Disse dialogene er merkelige og blir nok et eksempel på det flate språket i romanen.
Det er vanskelig å bli trukket skikkelig inn i romanen når språket i romanen er så flatt og historien så lite engasjerende. Derfor blir debuten til Marte Huke en roman som drukner i en ellers sterk bokhøst.