Hvis man ser for seg en liste over depresjons— og desillusjonsskrifter som en egen sjanger (fra den bibelske Forkynneren over forrige århundres Celine fram til Cormac McCarthy), kunne Ben Marcus’ (1967, debut 1995) siste roman settes ganske høyt på den. «Flammealfabetet» er skremmende, som en Kafka er fortvilende skremmende i «Prosessen».
I «Flammealfabetet» har Marcus lagt handlingen til USA i en uspesifisert framtid, men med en teknologi (radiosendinger) som peker noen tiår tilbake for nåtidige lesere. Sentrum i persongalleriet er kjernefamilien Sam og Claire og deres 14-15-årige datter Esther samt flere – eller kanskje er de bare én – mystifiserte personer: noen rabbinere samt en språkforsker med fryktinngytende innsikter i språkets toksiske egenskaper.
Og det er her romanen tar fatt: De voksnes kropper er ikke bare i forfall, men i oppløsning. Barnas språk gjør dem syke til døden, men ikke i en gjenkjennelig hverdagsforstand som når foreldre kan føle at ungene maser hull i hodet på dem; nei, språket selv er en sykdom. Til slutt mister personene på det nærmeste taleevnen, munnhulen sykner og kroppene mister sin fasthet og masse.
Dette går sammen med en tilflukt i religionen, som her er den jødiske. Men personene tvinges inn i en streng form der bare to og to, som Sam og Claire, sammen kan dyrke troen i sin kamuflerte skogskoie, og under ordre om ikke å snakke med andre, ikke en gang diskutere innbyrdes hva de har hørt i de radiooverførte preknene fra rabbineren. Slik blir de også slått av stumhet og religionen blir privatisert.
Dette er bare begynnelsen i denne skremmende gyseren som ender i en slags kannibalisme. Teksten kverner monomant på lidelsen ved språket, kroppen og troen – i en på alle vis vanskelig, allerede verdensberømt roman som kan bli stående mellom dem «alle» kjenner til, men få har lest («Ulysses»). Denne norske utgaven er i sitt slag en feiring av Eirik Lodéns språklige ferdigheter og gehør, samt forlagets kresne satsing på oversatt litteratur.