Sitatet i ingressen er hentet fra Tore Stavlunds "Melk. En romodyssé", en litterær reise i melkens kulturhistorie, i fortellingen om norsk meieridrift fra støl til storindustri, og i familien Stavlunds private forhold til den hvite væsken.
Tore Stavlunds far var meieribestyrer. Det samme var hans farfar og hans oldefar. Sine kvinner fant de stort sett bak disken i nærmeste melkeutsalg. Det var en Stavlund med på alle de store sprangene i norsk meierihistorie, helt frem til dagens alt annet enn nasjonalromantiske industriproduksjon.
Samlivet mellom slekten og melken er bokens hovedtema. Tore Stavlund starter med en påstand om at det finnes en melkens mytologi og en melkens kosmologi, en melkens ideologi og en melkens økonomi. Han setter seg i bilen og tråler flere distrikt på Østlandet, en reise som samtidig går bakover i slektshistorien, fra det ene nedlagte meieriet til det andre, for å undersøke sin egen plass i denne galaksen, denne melkeveien.
Reisen ender i en erkjennelse av at "vi skaper de minnene vi trenger". Han har lett etter følelser for det som forsvant, uten å finne dem. Det er det samme Tine gjør når de lager reklamekampanjer som skal vekke minner ingen har, om et pastoralsamfunn hvor avstanden var minimal mellom menneskene og den livgivende melken.
Melken er, som så mye annet, fremmedgjort, industrialisert og redusert til stadig skiftende varemerker, i konkurranse med tusenvis av andre varemerker. Ikke kan man stole på dem heller, alpemelken kommer fra lavlandet, idyllen på kartongene er bunnfalsk.
Men Stavlund lar hele tiden fortellingen om sin personlige jakt på den unnvikende nostalgien brytes av korte tekster som viser hvor sentralt melken har stått i vår felles historie. Han skriver om melkens plass i kulturhistorien, melk i samtidskunsten, i filmer, musikk og litterære verk. Og han sper på med trivia, som at det er funnet rester av melkefett i 7500 år gamle potteskår fra Polen, at 70 prosent av verdens befolkning mangler de genetiske forutsetningene for å kunne fordøye kumelk eller at ingen i verden drakk mer melk enn nordmenn på 1980-tallet (vårt forbruk er nær halvert siden).
Bokens beste partier er engasjerende sakprosa, der det private og det allmenne er fint bundet sammen. Her finnes det gode formuleringer, som når han skriver om moderne produksjonsanlegg for melk (det vi pleide å kalle meierier) at "utsidens eneste oppgave er å være et dekke for det som foregår på innsiden". Andre deler av teksten er dessverre skjemmet av underlig arkaiske formuleringer, en litt maniert stil og språkblemmer som denne: "Fordi separatoren økte smørmengden, var smaksproblematikken tilgitt". Trenger en problematikk tilgivelse?
Dette er ikke verket om norsk meieridrifts historie, det har vi stort sett fra før. Men boken er en til tider engasjerende skildring av noe viktig som gikk tapt, både for familien Stavlund og oss andre.