Det at norske samtidsforfattere skriver sine liv, er nå så vanlig – noen vil trolig si trendy – at man nesten har sluttet å reflektere over fenomenet. Som når kvenskættede Ingeborg Arvola (f. 1974, debut 1979) nå lar en jeg-forteller med samme navn, i presens, veksle mellom barnets troskyldig åpne og den voksnes kritisk ettertenksomme perspektiv for å skildre forholdet hun har hatt til sin avdøde far – en fraskilt lærer som sprer mye varme og glede, mister jobben og drikker seg i hjel.
Øyvind Torseters bokomslag viser en rekke gjenstander spredt utover et lettere kaotisk kjøkkenbord, noe som både sier noe om formspråket i denne brokete, ukronologisk flakkende teksten og illustrerer et motivisk-tematisk hovedpoeng – "faren min er rotete av natur".
Gjennom mer enn seksti små, snapshot-aktige minnebilder eller historier, uten overskrifter eller bevisst oppbygd spenningskurve, med romanens åpningsord «Jeg og faren min» som hyppig gjentatt, gjennomgripende mantra, tegnes med mange enkle ord bildet av en mann som representerer nærhet, utfordringer, spenning og er elsket av den vesle datteren sin også når han drikker for mye, snubler, snøvler, sovner og svikter sine omsorgsplikter.
Oftest befinner de to seg i den kvenske bygda Neiden i Øst-Finnmark hvor hverdagene bl.a. byr på laksefiske, bading, snekring, skigåing, teltliv, mygg, kjærlige klemmer, musikk, dyr, grilling, boklesing og uro som truer.
For noen idyll er dette ikke, verken når vi er sammen med barnet Ingeborg og den uryddige, vitale faren eller hører om den øldrikkende tobarnsmora, bosatt i Oslo, som overfor egen sønn gjentar farens unnlatelsessynder og får besøk av barnevernet, før hun legger om atferden, for seint prøver å gripe inn overfor den alkoholiserte faren og dveler ved begravelsen hans. Da har både hun og andre "allerede savnet ham lenge" og kan – som sluttorda slår fast – forsvinne "inn i minnene".
Selv om mye av stoffet er levende formidlet – noen stor, original roman er dette ikke.