Helt siden den oppsiktsvekkende og kritikerroste debuten i 1999 har det vært nokså åpenbart at fortellingen og kortprosaen er et format som Ari Behn (f. 1972) kjenner seg hjemme i og har et godt grep om. Så også i "Tiger i hagen", som består av 11 forholdsvis korte, men ikke desto mindre svært innholdsrike tekster.
Geografisk beveger fortellingene seg fra Missingmyr til Kautokeino og fra Tokyo til Timbuktu. Flertallet av fortellingene er gode, noen er av ypperste merke, bare et par er mer anonyme. Tekstene tar gjerne til i en enkel, lett gjenkjennelig situasjon, før de med ett ekspanderer og trekkes i en annen retning. Overgangene er smidige og elegante, avslutningene ofte overraskende.
Dette er presise skildringer av ulike skjebner og høyst forskjellige livsbetingelser. Ikke så sjelden imponerer Behn med det han klarer å få sagt med få ord og mellom linjene, som f.eks. i "Nykommere", om tapt kjærlighet, der et halvt liv rulles opp på to-tre sider.
Av andre høydepunkter kan nevnes den symbolladde tittelnovellen og "Kråkene i Kautokeino", om en kameratgjeng som kjører snøscooter over Finnmarksvidda og etterpå slår seg løs på hotellet; "Stein og skygge", om en asylsøker på rømmen som har sett sin kjæreste bli steinet etter sharialov og nå deler et slags skjebnefellesskap med en ung kvinne som har overlevd tragedien på Utøya; "En route Los Angeles", om et ungt kjærestepar i et elsk-hat-forhold; "Rio Hotel", som stiger fram som en film noir, med Behn som Bogart.
Den ordknappe, presise stilen bringer tankene til amerikanerne: Hemingway, Carver, Offutt. Men Behn er også en utadvendt humanist, han ønsker åpenbart å si noe om verden han ser rundt seg og tiden han lever i. Stilistisk og tematisk befinner han seg i samme landskap som i debuten, men han er djervere og dristigere, og fremfor alt modnere. Fellesnevnerne er vold, død, ensomhet og tapt kjærlighet, og det er altså til å bli trist som faen av. Men også uforskammet oppstemt, siden det er så godt gjort.