Med "For deg, for deg alene" avslutter Line Nyborg (f. 1969) en trilogi som tematisk har et visst slektskap med Cora Sandels Alberte-bøker. I ”Bare mamma som er Gud” (2010) skildres elleveårige Elin, som balanserer gjennom de voksnes vanskelige verden i en konstant tilstand av engstelse og ensomhet. I "Du vet ikke hvem jeg er" (2012) møter vi Elin som ung kvinne i hovedstaden, og i høstens bok er hun en grå alenemor som møter hverdagen med stille desperasjon: "Hver dag er en kniv som jeg rasper meg sjøl med" (s. 51).
Som i tidligere bøker er språket enkelt, muntlig preget, skåret til beinet, som hovedpersonens sinnstilstand. Oppbygningen er episodisk med vekslende innslag av fortid og nåtid, handlingen flyter lavmælt fram i en stille, dialektfarget inderlighet. Elin er preget av farens skrantende helse og morens død, som stadig dukker opp i drømmer og minner. Hverdagsproblemene er knyttet til ungen, som aldri omtales som annet enn det, og fremmedfølelsen forsterkes av at barnet ikke navngis. Også de eksistensielle problemstillingene knytter seg til ungen: "Ei mor skal tåle alt, holde alt, vite alt, se alt, ei mor er Gud, som Gud er mor" (s. 159).
De to mulige barnefedrene Arvid og Agnar, som vi også møtte i forrige bok, er presist skildret, og innimellom dukker kunstnervennen Egil opp, røsker litt i Elin og stiller viktige spørsmål: "Hva ville du gjort, om ikke ungen var der?" (s. 138). Her er savn og kjærlighetslengsel og redselen for ikke å kunne gi barnet en ordentlig oppvekst, sydd sammen med varsom innsikt.
Romanen bygger seg opp til et vendepunkt, der engstelsen slår over i raseri. I en tre-fire siders særdeles velskrevet skildring av en DNA-test og resultatet av den, oppheves monotonien, språket får en skarpere farge og høyere temperatur, og hele romanverket åpner seg opp. Om Elin blir stående i litteraturen som Alberte, er uvisst. Sikkert er det at trilogien er et psykologisk dyptpløyende, stilistisk konsekvent og høyst leseverdig kvinneportrett.