Da Peter Handke (f. 1942) i 2014 fikk Ibsenprisen, utløste tildelingen heftig debatt. Fremst blant kritikerne sto Øyvind Berg som bl.a. begrunnet sin skepsis ved å vise til essayene som den østerrikske dikterens norske forlegger Karl Ove Knausgård nå publiserer for at vi skal få bedre innsyn i de holdninger Handke står for når det gjelder krigene på Balkan i første halvdel av 1990-tallet.
Minst interessant er rapporten fra en reise til Slovenia i 1991. Men også den viser at dikteren "har et idealisert, romantisert, mytologisert forhold til det gamle Jugoslavia", slik oversetteren Sverre Dahl nylig påpekte. At Jugoslavia ikke burde ha blitt delt, og at Slovenia og Kroatia mangler livets rett, må dikteren naturligvis få mene, uten at han derfor demonstrerer et politisk klarsyn å bli klok av.
Utgangspunktet for de to andre tekstene – om en vinterreise i Serbia 1995 og en sommereise til Serbia og Bosnia 1996 – er det samme: Peter Handke ønsker "Rettferdighet for Serbia". Vestlige medier var enøyde i sin dekning av Balkan-konfliktene. Serberne ble ensidig framstilt som aggressorer og krigsforbrytere. Ved å reise i tidligere krigsområder vil forfatteren nå kontrollere om sannheten er mer sammensatt enn så.
Viljen til å være kritisk overfor vestlige standardforestillinger er prisverdig. Problemet er at forfatteren – særlig når han besøker Visegrad og Screbrenica – heller enn å slå fast historiske fakta bidrar til å bagatellisere eller usynliggjøre ugjerningene gjennom sin etterlysning av årsaker og sin bruk av uttrykk som «de antatte massakrestedene», "det antatte folkemordet".
Så selv om polemikeren Peter Handke heller vil være "poetisk" enn "tøvet" i reiserapportene sine, og har rett i at det også var "tusenvis av serbiske ofre", har jeg knapt lært noe nytt om krigsforbrytelsene på Balkan ved å følge dikteren på hans Jugoslavia-svermende ferd i et vinterlig Serbia og et sommerlig Bosnia.
Men oversettelsen virker sikker med sin snirklete, tyskinfluerte syntaks.