Debutanten Kristin Helgeland har skrevet en roman om et voksent kvinneliv fylt av plikter og krav. Morsrollen er blitt utilfredsstillende, med tenåringsbarn som tar henne for gitt og suger krefter mer effektivt enn de gjorde selv i den mest intense småbarnsperioden. Hun blir ikke sett eller verdsatt av ektemannen, som er uten ansvarsfølelse og omtanke for henne. På jobben er hun effektiv og pliktoppfyllende, men også her selvutslettende. Den kortsiktige løsningen blir den innleide IT-sjefen Markus, som Miriam er altoppslukende forelsket i. Forelskelsen åpenbarer jo ofte alt som er galt med det livet man er i, og i Miriams tilfelle er det meste galt.
Romanen er velskrevet og skildrer Miriams sorg over det som skulle ha vært og innsikten når hun forstår at hun er medansvarlig for livet sitt. Hun har oppdratt barna og mannen til å forvente oppvartning fra henne, og nå høster hun som hun har sådd. Den viser også selvbedraget som ligger i troen på at det er noe utvendig som skal gi livet mening og gjøre det lett og godt. Vi blir minnet om at det å ha det godt, er et valg som må tas igjen og igjen, og som også medfører hardt arbeid.
På tross av dette er det ikke alltid lett å ha medfølelse med Miriam, som litt for ofte inntar martyrrollen. Når hun til slutt velger å gå, er det uklart hva motivasjonen er, og hun står i fare for å fremstå som en blek Nora som ikke skaper et liv på egne premisser, men som fortsetter å ønske seg anerkjennelse gjennom andres blikk, og som håper at hennes fravær skal gjøre det usynlige nærværet hennes tydelig før hun gjenopptar det selvutslettende, trippeltarbeidende livet sitt – kun med den forskjellen at hun nå får et klapp på skulderen for alt hun har oppdratt familien sin til å ta for gitt.
Det blir litt smått til å bære en hel roman, selv om mange kan kjenne seg igjen, og jeg håper Helgeland våger seg på litt større løft neste gang. For hun kan både se og skrive, og det skal bli interessant å se hva som kommer når hun løfter blikket.