Nok en kjærlighetshistorie

"Jeg gidder ikke leve uten deg" er historien om Annabels møte med kjærligheten. Hun blir hodestups forelsket i Christian da hun ser ham på konsert, og noen uker senere møter hun ham igjen. Problemet er at Christian har to store problemer, det ene er at han allerede har en kjæreste, det andre er at han ruser seg. Spørsmålet er om kjærligheten til Annabel kan få ham ut av disse problemene.

Med Oslos uteliv som kulisser er dette en roman med et velkjent motiv: hun møter ham, men får ham aldri ordentlig. Christian er den klassiske sjarmøren: kunsterisk, mystisk, utilregnelig. Det er umulig å ikke falle for ham, han kommer og går som han vil, Annabel er for svak til å sette grenser. Denne historien kjenner vi fra før, og her er ingenting nytt i denne romanen. Det hele løftes aldri ut av fortellingen om disse to og over i noe interessant.

Samtidig er teksten litt kvasipoetisk. Historien avbrytes stadig med innskudd av setninger eller lengre avsnitt som ikke er knyttet direkte til handlingen, men kan leses som små dikt som står alene på en side, som for eksempel her: "Seinsommer. Bare uoppfylt kjærlighet kan være romantisk. / Uendelig sommer. / Men snart. Ganske snart, kommer noe til å skje."

Det blir ikke poetisk bare fordi det står aleine på en side. At bare uopplevd kjærlighet varer evig, er en slitt frase. Disse bruddene virker litt fikst, som et forsøk på å gjøre romanen mer poetisk, men det faller igjennom da det bare blir plumpt. Ett annet eksempel er følgende lille tekst: "Jeg drømte om deg. Jeg drømmer om deg. Men drømmen blir ikke virkelighet, og jeg lurer på om en drøm bare er en drøm. Sånn er det jeg slutter å drømme." Det blir på en måte ingenting ut av det, det er bare ord uten dybde, uten substans, og sånne passasjer er det litt for mange av i denne romanen.

Ravnebergets debut blir derfor bare nok en kjærlighetshistorie, uten interessante refleksjoner, og uten å løfte det ut av dere kaotiske, trange univers.