Karl Ove Knausgårds mange tusen siders «Min Kamp I-VI» åpnet slusene for en norsk egosentrert skjønnlitterær tsunami der det er vanskelig inntil det umulige å skjelne mellom forfatter og en karakter i verket. I år ser rekken av forfattere som går til egen selvbiografi for stofftilfanget, ut til å være lengre enn noen gang, og at Ellisiv Lindkvist med romanen «Selvopptatt» er en av dem.
«Selvopptatt», med en så kitschy tittel at den ikke en gang kan virke avvæpnende, åpner opp til dette scenarioet: Den norske jeg-fortelleren Martina Løwe ankommer Gotland med stipend for å skrive på en roman. Der er det en rekke forfattere fra de andre nordiske land og østersjølandene. Martina er en fersk forfatter, med én utgivelse bak seg. Hun er livredd for å bli en enboksforfatter, og enda reddere for at hun ikke blir anerkjent som forfatter – verken av kollegene der på Gotland, eller i det hjemmemiljøet hun etter noen uker skal tilbake til.
Hun er like fiksert på denne forfatterambisjonen som hun er besatt av å anerkjennes for sitt kjønn, og strever for tiltrekke seg både en litauisk poet og en polsk krimforfatter som også er der i Visby. Og slik kverner og kverner teksten om hennes navle— og kjønnsdrukne begjær, repetetivt og språklig flatt og ganske snart dørgende kjedelig for leseren, mens hun forsøker å leve disiplinert, trener og daglig legger inn skriveøkter på den romanen hun er der for, og som skal hete «Døden døden». Vi får aldri lese fra den.
Og det er nok forskjellen. Selvopptattheten, ambisjonene for skrivekarriere, kjønnsliv og kjærlighet er ellers gjenkjennelige nok. Men i «Selvopptatt» får det ikke litterært liv. For i motsetning til i Karl Ove Knausgårds monumentalt selvfikserte litterære egotripp, snakker Lindkvist her om romanen hun skriver på, mens Knausgård i «Min kamp», f.eks., produserer den romanen han nå viser oss, og som han altså skriver mens han selvopptatt baler med sitt, som også er å bli en berømt forfatter med tilfredsstilt følelses- og kjærlighetsliv.
LES OGSÅ: