Saša Stanišic (1978), med bosnjak-far og serbisk mor, kom som flyktning til Tyskland tidlig på 1990-tallet. Med debutromanen «Hvordan soldaten reparerer grammofonen» (2006), med handling fra sitt oppvekstland i krig, ble han en øyeblikkelig suksess – og siden oversatt til 32 språk (på norsk i 2009). «Før festen», fra i fjor, er hans andre, minst like bejublete roman, begge nå på utmerket vis til norsk ved Astrid Nordang.
Denne gangen er handlingen lagt til det halvtfiktive, nordøst-tyske Fürstenfelde i Uckermark, en del av DDR før gjenforeningen, og med sterkt nærværende minner fra den kalde krigens delte Tyskland. Mens handlingen på nåtidsplanet er på 2000-tallet, sveiper den historiske bevisstheten over mange hundreår, som leseren kan fryde seg over med innlagte lokalhistoriske tekster fra alle hundreårene f.o.m. 1500-tallet – i tidenes «autentiske» språk.
Det er fornøyelig lesning, i en overdådig fortelling med stort persongalleri: den nylig avdøde ferjemannen – som fraktet folk mellom de to sjøene ved småstedet, eks-oberstløytnant Schramm i det forhenværende DDRs folkehær – «en mann med holdning og holdningsskader», en svinebonde, en klokker, fru Mahlke fra Partnerformidlingen, pensjonert postmann Dietmar Ditzschke – med premiehøns og konvoluttåpnende uvaner fra DDR-tiden, eks-ordfører, den siste i Durdenfamilien – 145 cm lav, også han fra DDR-tiden, fru Schwermuth ved museet – bevæpnet, keramikeren fru Reiff, Adidasmannen og Lada, stumme Suzi, den eldgamle lokalmaleren fru Kranz.
Og enda er det flere i dette oppkommet av en roman. De lever like så enkle som kaotiske liv, mens forfatteren selv turnerer dem og alle tildragelser på virtuost vis, med et forteller-vi under skiftende synsvinkler, der eventyraktige tekster skifter med fantastisk fabulerende, med lyriske avsnitt i en finurlig intarsia, som «noget Tiloversblefvet ifra Syndfloden» (142), men høyst levende som diktekunst av i dag. «Ikke alle behøver en historie». Men Saša Stanišic gir dem nå likevel en.
LES OGSÅ: