Stuelands utgangspunkter interessant nok. Han mener at det er "en dyp kløft mellom klimafremskrivningene og et språk som har kraften til å mobilisere".
Selv vil han "vinne den avventende majoriteten" og utløse sinne, solidaritetsfølelse og handling. I forordet skriver han at innfallsvinkelen "varierer fra det allmenne og umiddelbare til det som sannsynligvis krever litt mer forhåndskunnskap eller dyptgående interesse. Jeg skriver for lesere som er åpne for begge deler".
Jeg er redd for at de ikke er så mange som han håper. De første essayene er både allmenne og begripelige. Stueland gjør gode forsøk på å skildre de merkbare konsekvensene av klimaendringene, og går i skarpe ordelag til felts mot det han kaller "den petrologiske tenkemåten", som forfekter troen på at det ikke er mulig å gjøre noe for å stoppe de store endringene. Men så utvikler teksten seg til litteraturvitenskapelige analyser som krever store kunnskaper om dette fagets referanser og terminologi for å kunne ha utbytte av formuleringer som disse:
"Det som brenner, er visst ikke vår fremtid, men distinksjoner vedrørende en korrekt permutasjon (eventuelt toksikologisk) og en feil romantikk", og "økokritikken trekker veksler på moderne litteraturteori, for eksempel retninger som formalisme, strukturalisme, tekstteori, semiotikk, dekonstruksjon, nyretorikk, resepsjonsestetikk og nyhistorisme, og andre måter å kontekstualisere tekster på".
På dette punkt, litt over halvveis, er boken blitt en krevende utforskning av (stort sett) dansk poetisk økokritikk. Disse tekstene fortoner seg som kraftige brudd med den innledende observasjonen av at forutsetningen for at "mennesket skal kunne gå fra fortrengning til bevissthet, ansvarsfølelse og erkjennelse" er at språket "både er deskriptivt, virkelighetsnært og berører på et emosjonelt nivå".
Virkelighetsnært er hans eget språk, ikke minst i essayet som har gitt boken dens navn, om flommen i oktober 2014, den som Frode Grytten skildret i diktet "Den rasande elva": "Her kjem fotoalbum og kosebamsar og oskebeger/her kjem ei madrass og eit brannslokkingsapparat/ja, her kjem det". Stueland bor selv på Voss, og skriver i fremragende journalistisk stil om kvelden da Vangsvatnet sto fem meter over sine vanlige bredder.
Fra denne mobiliserende posisjonen hvor behovet for handling er åpenbart, vandrer teksten dessverre inn i et akademisk landskap der queer theory , Adorno, inautentisitet og ikke-identitet omtales som om de skulle være dagligdagse fenomen for leseren.
Stueland siterer Hans Joachim Schellnhuber, klimatolog og leder av Potsdaminstituttet, som har sagt at "forskjellen på to og fire grader oppvarming er sivilisasjonen". Om så alvorlige ting trenger vi et språk som bryter også med litteraturvitenskapens trange sjargong. Det fikk vi bare delvis denne gang.