I "Sanger fra Merkur" av Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) forenes på sett og vis ulike karakteristika ved personer i tidligere bøker, denne gangen i kunstneren Agnes D, som går i kjoler til syv tusen kroner, veksler mellom avmakt og stormannsgalskap, og tørster etter anerkjennelse.
Agnes har et forstyrret blikk på verden. Det går ingen klar grense mellom kunsten og livet, eller rett og galt. I jaget etter oppmerksomhet og anerkjennelse dras hun mot det grusomme og sadistiske. Hun parterer levende mus, salamandere og katter, og filmer dødskampen i kunstens navn. Snart fantaserer hun også om å gjøre det samme med mennesker. Hun lager kunstfilm av samleier med eldre krøplinger i rullestol og menn med Downs syndrom, og tiltrekkes av lynsjefilmer på nettet.
Gjennomgangsbildet er planeten Merkur, som er uten atmosfære og full av arr, og der himmelen alltid er svart. Hun og kunstnervenninnen Marte fremstår som et slags Ab Fab fra helvete. Samtidig synes hun synd på seg selv, for bak hennes ufølsomme grusomheter og infame offentlige ydmykelser av personer som betrakter seg som hennes venner, ligger det en lengsel etter en normal kjærlighet, hva nå det måtte innebære. Men: "Dette er min kjærlighet, en ond, tagget blomsterranke, og den skal skyte spisse, giftige skudd rett ut i natten" (s. 35). Det er intet fast i Agnes, intet substansielt, alt er like flyktig og flytende som utstillingene, diktene, filmene og performancekunsten.
Som i tidligere bøker skriver Axelsen med autoritet og innsikt, med en sterk og virkningsfull bildebruk, og med en vakker tilforlatelighet i skildringene som forsterker det rystende og brutale inntrykket. Og som i "Jerusalemsyndromet" reiser også "Sanger fra Merkur" viktige etiske spørsmål, dels med en side til kunsten, dels til journalistikken. Bak ligger Kants humanitetsprinsipp, om at du ikke kan gjøre andre mennesker (eller mus) til middel for dine mål.
Med sin fjerde bok viser Axelsen seg igjen som en særpreget forfatter med sjeldne kvaliteter.