Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) har hatt en god start på forfatterskapet sitt: Allerede før utgivelsen av hennes fjerde roman på like mange år, er hun beæret med Bjørnsonstipendet og er en av tolv europeiske forfattere som mottok EUs litteraturpris 2015. Årets «Fortellingen om øde» holder samme klasse som nå forventes av henne, men skiller seg fra de foregående i tid, tema og topografi. Mens de tre første romanene hadde et nåtidig og gjenkjennbart norsk miljø, tar «Fortellingen om øde» leseren tilbake til mellomkrigstiden og langt vekk i geografien, til ubebodde stillehavsøyer i Galapagosarkipelet.
Dit har dr. Carlo Ritter, en europeisk tannlege tidlig i førtiårene, dratt for å bo alene på en øde øy. Han har snudd ryggen til menneskene og sivilisasjonen – tenker han seg da, skal leve som veganer, i naken naturtilstand, og har før utreise forberedt seg grundig ved å trekke alle tennene på seg selv; for dem kommer han ikke til å få bruk for.
Nå ser det annerledes ut på den fjerntliggende stillehavsøya langt fra alle skipsruter enn han hadde tenkt seg. Han overlever likevel på et vis, og er lenge foraktfullt glad for å være alene. Men han er også fylt av hybris, og har behov for å bli kjent, helst berømt for det omvendte sivilisasjonsprosjektet sitt. Så han begynner å skrive korte epistler om livet sitt på den øde holmen sin, legger dem i en hjemmesnekret postkasse. Og vips, en dag er de borte.
Kort fortalt kommer etter noen år ekteparet Wittermann med sin drøm om det tapte paradiset og altmettende kjærlighet til øya, og får en retardert sønn der. Siden kommer en depravert baronesse med sitt hoff av elskere. Selv hadde dr. Ritter en gang reist ut med drømmen om den absolutte naturtilstand. Men både han og de andre fantastene må oppleve at det ikke faller noen naturlig å vende tilbake til naturen. Og dét demonstrerer da Ida Hegazi Høyer med all kunstnerisk tydelighet i sin teknisk elegant utførte fortelling, i et medrivende språk, og der også øya får tale med.