Atle Berges tredje roman, med den bevisst pubertalt provoserende tittelen "Superpularen", skildrer kulturelitens dobbeltmoralske frykt for det som selger, samtidig som det er det både lesere og bokbransje higer etter. Og det som selger, er sex. Men sex er vanskelig å behandle kunstnerisk, og reaksjonene på utgivelser som "50 Shades of Grey" eller Aune Sands "Jordbærmus" viser at fallhøyden er stor. Berge løser dette metalitterært, ved å skildre hvordan en seriøs og anerkjent forfatters uventede utgivelse av sex— og krimromanen "Superpularen" gjøres til et fenomen av den massive oppmerksomheten den får fra et samstemt kulturkor.
Denne fiktive romanutgivelsen formidles gjennom en navnløs drosjesjåfør som utfordrer fordommene om den snakkesalige selvoppnevnte bedreviteren med pulsen på samfunnet og medisinen klar. Hos Berge er drosjesjåføren velutdannet, belest, skrivefør, observerende og lyttende, mens det er bedreviterne fra de nye pratende klassene som fyller den tradisjonelle drosjesjåførklisjeen ved å felle dommer uten tilstrekkelig innsikt og uten blygsel skrive ut resept for samfunnssykdommer de feildiagnostiserer.
Dette er en satirisk fremstilling av intellektuell forfengelighet i den norske kultureliten og viser det problematiske forholdet mellom kunst og underholdning. Romanen trekker aktivt veksler på litterære forelegg og har en sterk bevissthet om den samfunnskritiske dimensjonen pornografiske tekster historisk sett også har inntatt. Resultatet er en eksplisitt erotisk romanparodi med alt det som selger, men som det seriøse kulturlivet ikke vil kjennes ved uten nettopp denne innpakningen som Berge tilbyr.
Det er mye å like i denne romanen, de pratende klassene er vel allerede latterliggjort så mye og ofte at romanen slår inn åpne dører. Og i ironiens navn må det vel sies at det å kritisere den litterære institusjonen ved å gi ut en metaroman på et etablert osloforlag, er en vanskelig øvelse om man skal unngå å se sitt eget ansikt i det satiriske speilet.