"Jag är en mix. Det är vi alla", sier Karin Bojs. I høst fikk hun Augustprisen, den svenske parallellen til Brageprisen, for årets beste faktabok. Og fakta er at Europa ble formet av tre store innvandringer, som alle kan spores i våre arvestoffer.
Selv fant Karin Bojs ut at hun på morssiden har aner tilbake til den europeiske urmor; en jegerkvinne fra Galilea, som arkeologene kaller U5. På farssiden kan hun føre ættelinjen tilbake til de viktigste av alle immigranter, de som brakte oss jordbruket. De kom antakelig fra Syria, og fulgte nøyaktig samme rute som dagens syriske flyktninger; over Middelhavet og gjennom Balkan til Sentral-Europa. Slekt skal følge slekters gang.
Inntil 2013 var Karin Bojs forskningsjournalist i Dagens Nyheter. Der kunne hun kombinere sin private interesse for slektsgranskning med profesjonell overvåking av et av de vitenskapsområdene hvor utviklingen skjer raskest. Datateknologien drives frem etter Moores lov, som sier at kapasiteten fordobles annethvert år. Muligheten til å tolke vårt DNA utvikles mye raskere. I dag kan et menneskes totale arvemasse kartlegges i løpet av noen timer.
Det er dette Karin Bojs har gjort. Hun fikk analysert sitt og en onkels DNA, og bruker resultatet som et kart for å følge sine egne slekter 54.000 år tilbake. Underveis gir hun et nytt bilde av Europas historie, basert på hundrevis av ferske studier og intervjuer med mange av verdens fremste forskere.
Hovedfunnet er at de viktigste elementene i vår europeiske arv skyldes tre store innvandringsbølger. Den første førte menneskene fra Afrika, hvor vår felles vugge sto. Underveis hadde noen kvinner samleie, frivillig eller ufrivillig, med neandertalske menn. Resultatet bærer vi alle. Den gjennomsnittlige europeer er to prosent neandertaler, det gjør oss sterkere enn vi ellers ville vært.
Hatmailene strømmet på da Bojs skrev at DNA-forskningen har vist at det svenske jordbruket ble etablert av innvandrere fra Midtøsten, som i resten av Europa. Det hjalp ikke at innvandringen fant sted for 5000 år siden, for sannsvenskene var det en fornærmelse å påstå at den svenske bonden dypest sett er en blatte (dagligdags, nedsettende om en mørkhudet person av ikke-europeisk herkomst, red.anm.).
Med den tredje store innvandringen, de ridende gjeterne fra de kaukasiske slettene, fikk vi de indoeuropeiske språkene. Minst halvparten av dagens europeiske menn stammer i rett nedadstigende linje fra indoeuropeiske klanhøvdinger.
De raske fremskrittene i DNA-forskningen har røsket skikkelig opp i arkeologimiljøene. Når Karin Bojs følger sine ledetråder over hele kontinentet, blir hun vitne til heftige krangler. Forskere som lenge har hevdet at de opprinnelige jeger— og samlersamfunnene utviklet seg til jordbrukere, nekter å akseptere biologiske analyser som viser at jordbruket kom med innvandrere fra Midtøsten, og at jegere og bønder levde side om side i flere tusen år. Ingen liker å få sitt livsverk omkalfatret av en to timer lang laboratorieøvelse.
Bojs er ikke forsker, men hun er den type journalist som dessverre forsvinner når redaksjonene ikke lenger har råd til å holde seg med spesialmedarbeidere. Hun har ressurser nok til å få innpass i de fremste forskningsmiljøer, og kunnskap nok til å se forbindelsene mellom resultatene deres. Uten å miste tråden klarer hun å tegne det virkelig store bildet av Europas og europeernes utvikling.
I et ukomplisert, men presist språk beveger hun seg nesten sømløst fra omtalen av Doggerland, det store Atlantis mellom Norge, De britiske øyer og kontinentet, som sank i havet i Storeggaskredet og den påfølgende tsunamien for 8200 år siden, til en analyse av vikingenes bevegelser, kartlagt gjennom DNA-funn. Mange islendinger har for eksempel mitokondrie-DNA fra én og samme kvinne, som høyst sannsynlig kom til Island fra Amerika rundt år 1000. Columbus, du liksom.
Journalistikkens viktigste oppgave er å forenkle det kompliserte og gjøre det forståelig for store lesergrupper. At Karin Bojs også stoler så mye på egen kunnskap at hun våger å ta stilling mellom motstridende teorier, gir boken en autoritet som den strengt refererende journalistikken mangler.
Hennes familietre starter med en kvinne som kom til Europa i istiden, for omkring 40.000 år siden, en annen som var med på å føre jordbruket hit for 10.000 år siden, og en mann som kom til Jylland med den nye gjeterkulturen i bronsealderen.
En av hennes formødre kom antakelig til Sør-Skandinavia som slavinne på et vikingskip, et tidlig traffickingoffer. Det er vanskelig å forestille seg en bedre ballast enn denne boken for den som vil forstå den nye folkevandringstiden.
Les også: