I Hans Petter Blads (f. 1962) roman "Å leve biografisk", med den muligens arkivfaglige undertittel "Proveniens", innser forfatteren Lukas Hørslev at det hundre år etter hans død vil bli skrevet en biografi om ham. Siden livet hans ikke er særskilt interessant, innleder han en selvransakelse i den hensikt å kunne leve et liv som det er verdt å skrive en biografi om. Han utforsker sin oppvekst og dannelse, og betrakter sitt liv i lys av den filosofiske og litterære tradisjonen. Store deler er minner, bakgrunnshistorier som bidrar til å portrettere og forklare Hørslev, som tidlig konkluderer med at "en ulykkelig barndom er ikke nødvendigvis bedre, rent biografisk" (s. 43).
Der andre forfattere i den selvbiografiske sjangeren fremstår som rene flagellanter, er ikke Blads protagonist en forfatter som bærer nervene utenpå skjorten, men en dannet og beskjeden mann som synes å høre hjemme i de røykfylte parisiske salonger. "Hørslev levde et pregløst, harmonisk liv (…) Min biograf kommer til å gjøre meg mer kompleks." Han er en gjennomsnittlig forfatter som har lest klassikerne, er opptatt av humaniora og pleier et rolig familieliv med kvinne og to barn.
Kultur, litteratur, historie og filosofi turneres skjønnsomt i en intelligent og språksterk bok som spenner vidt i tid, rom og tanke, fra biografiåpenbaringen i Rendsburg innledningsvis til et innbilt dødsleie nærmest til ære for en like innbilt levnedsskildrer, Erle Margrete Moi, avslutningsvis. Leseren aner noe storslagent og ambisiøst her, som synes å ville strekke seg mot det fornemste i verdenslitteraturen.
Stilistisk er det særpreget, gammelmodig – "den til fots reisende hollender" – med langsomt flytende setninger, og en egen stillhet og ettertenksomhet i teksten som nærmest fremkaller velvære hos leseren også der ubehaget er påtrengende, til tross for at det knapt er noen handling eller et konvensjonelt plot å snakke om. Språket, den jevnt fortellende tonen, refleksjonsnivået, erkjennelsesviljen, de biografiske overveielser, er det sentrale. Så kan man innvende at det blir for monotont, men det er også hensikten. "I fraværet av en tydelig hovedperson" viser det seg at "å snakke monomant om seg selv var nøkkelen" (s. 191).
Hørslev innser at den som har levd i det skjulte, har levd godt. Han ønsker det motsatte liv av alle forfatterne han henviser til, og anbringer et forsvar for "et litterært stilnivå der tekstens virkelige mening er en subversiv kraft, det som har levd i det skjulte" (s. 248).
Når han senere spør seg: "Hva skjer med evnen til å la refleksjonene utspille seg over flere hundre sider" (s. 263), er det rimelig å anta at den reflekterende, essayistiske grunntonen er en bevisst valgt del av forfatterens program, og at romanen må leses i lys av dette.
Hørslev er seg også bevisst bokens manglende sjangerinnfrielse, dens "feil og mangler" og overlagte konvensjonsbrudd. Resultatet er en original og tankeskjerpende collage av erindringer, betraktninger og analyser som oppleves svært befriende.