Denne debutromanen følger den unge kvinnen Junes forsøk på å finne ut av hvem hun skal være. Familien flyttet fra Finnmark til Oslo da hun var barn, den turbulente oppveksten har vært preget av konflikt og fyll. Resultatet blir en villet kunstnertilværelse, forsøkt formidlet gjennom bluesen, som er en nostalgisk overlevering fra Junes avdøde far. Hun romantiserer bluesen, og den blir en overlevelsesstrategi hun begjærlig har grepet og etter hvert nærmest dyrker. Hennes søken etter identitet uttrykkes gjennom reiser, og kunstnerambisjonene er påtagelige også hos dem hun treffer underveis, med en romantisering av lidelsesformidling og av det livet som må leves for å kunne ha noe å formidle.
Tittelen viser det problematiske ved bluesen som uttrykksform for en ung norsk kvinne og blir en referanse som går inn i en aktuell debatt om kulturtilegnelse (cultural appropriation), eller forsøk på å ikle seg lånte kulturelle fjær uten bevissthet om sin egen privilegerte maktposisjon. Samtidig ser June ut til å betvile sin egen stilling innenfor den kulturelle normativiteten, og slik blir dette en hybridkulturell roman der også norsk identitet problematiseres.
Dette er en musikalsk og personlig utviklingsroman som handler om å motsette seg voksenlivet, men der alternativet ikke er så forlokkende som hovedpersonen ønsker å tro. Den skildrer rotløshet, rus og en sliten, uglamorøs tilværelse der hjemlengselen til slutt tar overhånd. Men når June til slutt vender hjem, er det nordover hun flytter, til Maze (Masi) og farens verden, som et forsøk på å vende tilbake til ham, slik bluesen har vært en forvaltning av ham og av den barndommen hun ønsker å minnes.
Romanen har gode observasjoner og tegner et fint bilde av June. Men selv om fascinasjonen for bluesen som estetisert lidelse er forståelig hos en skadet hovedperson som åpenbart har mye bagasje, men lite å holde fast ved, blir metaforen dessverre gjennomgående overtydelig og kunstnermyten for påtrengende.