At Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-serie har vært litterært trendsettende, er jeg-romanen «Jar» et nytt eksempel på. Her står forfatteren Leonard Ibsen (f. 1981) fram under eget navn, slik også hustruen Mathilde, de to sønnene deres og andre nære familiemedlemmer gjør det. Bare den onde stefaren Hassan – en iraner som studerer fysioterapi og utøver Taekwondo – er visstnok en smule anonymisert. En eventuell rettssak knyttet til målrettet ærekrenkelse av en navngitt innvandrerbølle ønsker forlaget åpenbart å styre unna.
Romanen er ukronologisk i strukturen, rommer fem nummererte hovedavsnitt og tar for seg den turbulente familiehistorien til både besteforeldre og foreldre, i tillegg til jeg-fortellerens egne livserfaringer fra tidlig barndom til 22. juli i 2011. Gjennom minnebilder avdekkes bl.a. et par kvinnelige billedkunstnere og deres frigjøringsprosjekter, skilsmisser, moralske svik. Særlig kritiseres fortellerens mor som uten protester lar den voldelige, iranske elskeren påføre sønnen et traume han som voksen må oppsøke psykologhjelp for å mestre.
Men teksten rommer også selvkritikk. Volden hovedpersonen opplevde som barn, lar han siden gå ut over kona Mathilde. Glimt av terapisamtalene som tar opp denne smitteeffekten, dukker opp i kursiverte avsnitt underveis. Der registrerer man at skrivingen av debutromanen skal tjene som ledd i den terapeutiske prosessen forfatteren velger å gjennomgå.
Noe stort kunstverk er «Jar» ikke. Ofte er teksten språklig blass og mangler dramatisk trøkk. Den nesten pedantiske redegjørelsen for pendlingen mellom ulike bostedsadresser har nok en informativ verdi, men spennende blir dette stoffet aldri.
Best er enkelte av de mest såre og skremmende barndomsminnene. Når Hassan bruker rå, fysisk makt som fortelleren ikke kan unnfly, og moren viker unna en konfrontasjon med voldsutøveren, tilføres språket en intensitet som gjør inntrykk. Det samme gjelder noen av de scenene der jeg-personen går inn i en tilsvarende rolle overfor hustruen.