Det motivisk-tematiske opplegget i den tredje romanen til harstadværingen Caroline Kaspara Palonen (f. 1984, debut 2011) kan vanskelig kalles originalt eller overrumplende.
For her møter vi nordnorske Beatrice som i jeg-form beretter om livet sitt som ensom, frustrert kunsthistoriestudent bosatt i et kollektiv i Bergen. Hun er i ferd med å skrive en oppgave om et maleri av den flamske kunstneren Jeanne van Eyck, har et anstrengt forhold til sin negative mor, men nærer varme følelser for den omsorgsfulle faren. Samtidig som hun strever med å fullføre studiet, baler hun med å skaffe seg kjæreste. Han dukker opp via en date som en venninne avtaler på nettet, heter Viggo og driver på med bygningsfag.
Så dør faren, og første avdeling i denne tredelte teksten ender med at Beatrice drar hjem til byen nordpå for å delta i begravelsen.
De to neste hovedavsnittene rommer tidssprang og er mer ukronologiske i strukturen. Hovedkarakteren og Viggo er blitt foreldre til barnehagejenta Jenny og har bosatt seg i hjembyen hennes etter at hun ble ferdig med studiene. Nå har Beatrice selv begynt å forelese for studenter – ikke uten konflikter, for i rettferdig harme foretar hun en slags Elias Rukla-utblåsing med knuste mobiltelefoner som resultat.
Ellers fungerer samlivet hennes så dårlig, og traumene hun søker å kvitte seg med er såpass plagsomme, at hun følger Noras eksempel ved å forlate ektemann og barn. Men «Det finnes håp». Hun ringer Viggo, med beskjeden: «Til sommeren maler vi huset hvitt». Imellomtida tegner hun. I en bok som holdes «lukket når andre er i nærheta. Noen kan komme til å si: Det der er ikke faren din. Det er bare en tegning.»
Med de orda slutter soga om Beatrice. En tekst som bølger fram og tilbake, som «havet», oftere i storm enn i stille, med farlige strømmer under overflaten og med en åpenbar vilje til å fordype seg i en disharmonisk hovedkarakter som prøver å frigjøre seg fra de hverdagsritualene og sjelsdemonene som truer med å ødelegge livet hennes.