Det skal vanskelig gjøres få større suksess enn det telemarkingen Helga Flatland (f. 1984) har opplevd siden romandebuten i 2010. I høst fikk hun Amalie Skram-prisen, slik hun tidligere har vunnet Tarjei Vesaas’ debutantpris, Aschehougs debutantstipend og Ungdommens kritikerpris, samtidig som hun er blitt nominert til både P2-lytternes romanpris og Bokhandlerprisen – alt for den såkalte «Bli hvis du kan»-trilogien.
Det vil overraske meg om årets jeg-roman «Vingebelastning», ført i pennen av den tafatte, 30-årige tvangsnevrotikeren Andreas, kommer til å medføre like mye heder. Til det er den ukronologiske fortellingen – strukket ut mellom 1997, 2003, 2008, 2013 og nåtidsplanet 2014 – ofte for kvernende og stampende i all sin insisterende, tradisjonelle hverdagsrealisme.
Den dramatiske bærebjelken i teksten er det som skjer da Andreas, ansatt i et kommunikasjonsbyrå hvor han mistrives, utsettes for en trafikkulykke. Plutselig kan han bli sykemeldt, få antidepressiva og oppsøke psykolog ukentlig, en situasjon han setter så stor pris på at alle varsellamper burde ha lyst rødt.
Samboeren Hanna, produsent i NRK Super, som drømmer om barn og et skikkelig familieliv, ser riktignok faresignalene uten at den deppa, upålitelige jeg-fortelleren vil høre på henne når hun advarer mot å plassere en psykolog i Guds sted. Andreas blir hjernevasket i løpet av terapitimene og gjentar alle slags freudianske fraser på papegøyemanér.
Portrettet av den katastrofeopphengte, teknisk orienterte, sterkt mistilpassede Andreas virker troverdig nok i all sin særhet. At han ordner kjøleskapsmagnetene etter et visst mønster, og vil at brødskiven skal ligge rett veg på tallerkenen, avdekker noe om de tvangsnevrosene han styres av.
Verre er det at psykologen Bjørnar virker såpass teit i sin tilnærming til pasientens problemer at leseren lett vil bli satt på tanken at vårt psykiske helsevern må være befolket av klisjéridde maktpersoner med manglende hverdagskontakt.
Men at slutten på soga er åpen, fungerer bra.