Det har gått 123 år siden den etter hvert så verdensberømte og beryktede Hamsuns uforglemmelige sjarlatan Johan Nilsen Nagel i romanen «Mysterier» ankom byen i sin prangende dress og med en fiolinkasse under armen, «men det er ikke engang en violin i den, kassen er fuld av skittentøi desværre». I høst åpner Aksel Fugelli (1968) sin skøyeraktige roman «Tøffe tider for gentlemen» med disse ordene – og en tidsmessig hilsen til Hamsun:
«Jeg kom til Bergen med en gitarkasse full av klær i den ene handa og gitaren i den andre. Det regna som faen, gatene var fulle av damer med paraply, og jeg elsker damer med paraply. Her kan det hende jeg blir en stund, tenkte jeg og spurte en av dem om veien til Teatergaten.»
Herfra spiller den episodiske, sketsjaktige, handlingen seg ut over en to-tre år på 1990-tallet inntil han forlater byen med de samme ordene som da han kom, like klok, like glad, like uansvarlig. I mellomtiden har han opplevd litt av hvert, levd etter innfallsregelen, som han sier selv, et slentrende, frihjulende og uforpliktende liv, en småkriminell tjueradd og improvisator (med innlagt pingvinbortførelse fra Akvariet).
Og hva damer med eller uten paraply angår, så er det flere av dem også. Hvis vi skal ta Snorre (som han heter) og hans forfatter alvorlig, er Snorre en riktig slabbedask og Aksel Fugelli en uansvarlig entertainer man helst skulle forarge seg over. I stedet fornøyer leseren seg kostelig med denne sprudlende, morsomme sjeldenheten av en samtidsroman, blott til lyst, som de sa før.
Ikke at selvoppkalte Super-Snorre – som er bohem av gemytt, men ordensmann av trening, når dét må til – og kompisene unngår smekk etter smekk for sine ablegøyer og forsøk på å erobre den internasjonale rockescenen, men først og fremst er dette assosiasjonsrik moro. Og tittelen rein ironi: Rett nok kan det være «Tøffe tider for gentlemen», men hovedpersonen Snorre og kompisene vil nå likevel aldri noensinne bli regnet blant dem. Tøft som også det kanskje kan kjennes.