"Personar du kanskjekjenner" er nok en roman med sterke biografiske trekk, der skillet mellom forfatter og forteller tilsynelatende søkes utvisket, og forholdet mellom far og datter utforskes med kjærlighet og ømhet.
Hovedpersonen, som i likhet med forfatteren heter Synnøve, vender hjem til Stord fra Oslo etter farens hjerneblødning, og gjennom tilbakeblikk får vi innblikk i hvordan de har blitt og vært nær hverandre. Romanen er en fin skildring av faren, som selv om han er redusert og endret etter skaden, er den samme belevne, munnrappe og tiltrekkende mannen vi forstår han har vært. Synnøve opplever den allmenne følelsen av å bli barn igjen med det samme hun går inn i barndomshjemmet, og vissheten om at identitet også er knyttet til landskap og topografi, ikke bare mennesker og opplevelser, blir tydelig. Slik blir romanen også en betraktning rundt vanskelighetene ved å komme hjem, både mentalt og geografisk.
Parallelt med fortellingen om Synnøve og faren fortelles tre andre historier, alle fra intellektuelle kunstnerliv i hovedstaden. Felles for disse er at de omhandler problematisk kjærlighet og vanskelige forhold, og de fremstår nærmest som en tilstandsrapport fra det desillusjonerte førtiårslivet, der man har forstått at kjærligheten er vanskelig å bevare i det tradisjonelle parforholdet, men der man ennå ikke kjenner seg selv godt nok til å velge noe annet.
Selv om alle historiene er interessante og har karakterer som engasjerer, blir de for mange og for episodiske til at vi engasjeres fullt ut. Forfatteren skaper også en sterk distanse ved å bryte inn med fortellerstemmen og understreke romanfigurene som fiksjon. Dette grepet er unødvendig, og metarefleksjonene foregriper leserens mulige innvendinger og gjør at romanen fremstår som helgarderende. Det tar også noe av intensiteten bort fra historien om Synnøve og faren, og det er synd. For trass i innvendingene er dette en sterk og velskrevet debut om far-datter-forhold og kompliserte kjærlighetsrelasjoner.