Politietterforsker Tommy Bergmann er utstyrt med såpass mye mental bagasje og et såpass spesielt privatliv at karakteren truer med å bikke over i parodien. Det er liksom ikke ende på hvor mange plagede politifolk det nordiske krimlandskapet er befolket med. Når det likevel ikke bikker over, er det Gard Sveens store fortjeneste. Bergmann framstår som et menneske, ikke en floskel. Kringsatt av ynkelige karrierister, slik sjefer i politiet skal og må beskrives i nordisk krim, drives han søvnløst og hjemsøkt videre i jakten på en spinngal morder.
Boka tar til da en ung prostituert kvinne blir funnet forferdelig mishandlet. Mangt i saken minner om fremgangsmåten til norgeshistoriens mest notoriske seriemorder. Problemet er at han sitter bak lås og slå på sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus med utsikt over Mjøsa. Ergo har vi enten å gjøre med en som kopierer morderen fra 1980-tallet. Eller så går den opprinnelige forbryteren fortsatt løs, og mannen på sikkerhetsavdelingen er uskyldig.
Sveen har ikke klart å motstå fristelsen til å peke i retning en av verdens mest berømte justis-skandaler, nemlig de oppdiktede myrderiene til svenske Sture Bergwall, bedre kjent som Thomas Quick. Psykopaten i vår roman heter nemlig Anders Rask.
Bergmanns jakt på sannheten i tospann med den ikke særlig mindre skakkjørte kollegaen Susanne Bech skal vi ikke si for mye om. Her gjelder det å henge med i svingene. Gard Sveen skriver som en forfatter med adskillig mer enn en krimroman bak seg; faktisk har denne anmelderen ikke sett et større fortellertalent i sjangeren på denne siden av Nesbø.
Dette er nordisk politikrim av ypperste klasse. En soleklar sekser.