Linn Strømsborg: Du dør ikke. Roman. 181 sider. Flamme Forlag.
”Angsten er min eneste kapital,” sa den østerrikske kunstneren Alfred Kubin. Men fremfor alt er det en lumsk og lammende lidelse som kan være direkte ødeleggende for den som rammes av den, og det gjør visst stadig flere unge mennesker i Vesten.
Så også 29-årige Eva i Linn Strømsborgs (f. 1986) tankevekkende roman ”Du dør ikke”, et utsagn som stammer fra en av de mange fint utmeislede dialogene i boken. Eva har i grunnen et godt liv. Hun jobber på Folkehelseinstituttet, har egen leilighet og gode venner. Favorittbandet er Kent, som boken åpnes og lukkes med, og favorittfilmene er de gamle sviskene til John Hughes fra 1980-årene: ”Breakfast Club”, ”St. Elmo´s Fire” osv.
Men så blir hun med ett så fryktelig engstelig og utsatt, full av dødsangst og redd for at hjertet hvert øyeblikk skal ha slått sitt siste slag. ”Du dør ikke” er en bok om å være redd for å dø og om å ta sorger på forskudd, og om hele tiden å måtte løpe, runde etter runde på Bislet, for å holde angsten unna.
Fastlegen leter etter fysiske årsaker og skriver ut medisiner som har den bivirkning at de kan gjøre henne suicidal.
Til slutt består ikke livet i annet: Undersøkelser, løping, samtaleterapi, søvnløshet, dødsangst. Kanskje kan man si at Strømsborgs forfatterskap beveger seg i en alvorligere retning med dette, men det er noe umiskjennelig strømsborgsk også ved denne romanen, som gir en fremstilling av livsvilkårene til en ikke lenger fullt så ung, angstridd kvinne i en grunnleggende spørrende og undrende tone, og med en diffus fornemmelse av tristesse, melankoli, en følelse av tapt tid, livet som bare farer forbi, mens man selv sitter i et tomt rom, som Demi Moore i ”St. Elmo`s Fire”, og bare er redd.
Det slutter der det tar til, med Kent for siste gang i Oslo Spektrum, før synsvinkelen deretter umerkelig glir over i tredje person og man må si at det i grunnen slutter optimistisk. For som det heter i avisstripen: ”En dag skal vi alle dø”. – ”Ja, men alle andre dager skal vi ikke”.