Linda Olsson: En søster i mitt hus. Roman. Oversatt av Heidi Grinde. 217 sider. Vigmostad Bjørke
Det er ingenting originalt med Linda Olssons nyeste bok på norsk, det er ingenting uventet med hennes "En søster i mitt hus". Tvert imot: Det meste er ganske forutsigbart, handlingen presenteres bit for bit og uten de store, dramatiske faktene, uten skrik og skrål, uten annen action enn den som finnes mellom mennesker som snakker sammen. Slik sett står hun støtt i sin egen tradisjon, hennes bøker er lavmælte, mollstemte, blåtonede.
Denne gang handler det om en søster som har invitert sin yngre halvsøster hjem til seg for en ukes tid etter at de knapt har hatt kontakt på mange år. Hun angrer i det invitasjonen er gitt, og vi følger hennes opplevelser av å få en nesten ukjent søster tett innpå seg. Naturligvis finnes det drama og spenninger her, uavklarte forhold til en distansert mor og halvsøstrenes to fedre, og ikke minst i samspillet mellom de to og deres avdøde søster. Hun er temaet de ikke ønsker å snakke om, men likevel må hente fram i lyset dersom de skal komme seg videre i egne liv og for hverandre.
Så de snakker.
Men ingen snakker som disse søstrene gjør, hele tiden i lange setninger og avsnitt som legger seg et sted midt mellom foredraget, analysen og terapien; dette sa jeg fordi, dette gjorde du nok for å, det som skjedde førte til, det er derfor hun ble slik...
Nei, replikkvekslingene er ikke realistiske, men Olsson klarer likevel å formidle en kjærlig varme i søstrenes kommunikasjon og misforståelser, og det er dette som føles så menneskelig at det blir allment og viktig. Selv om de fleste leserne ikke på noe punkt blir overrumplet i møte med søstrenes relasjoner. Heller ikke i deres felles fortid som er tiet i hjel, ligger det store overraskelser. Både morens historie og søsterens død er gjenkjennelig for folk som har lest noen romaner eller sett noen filmer.
Men det gjør ingenting for den som vil lese en bok i blafringen fra et stearinlys.