Sara Sølberg: Seismiske smell. 154 sider. Forlaget Oktober
Sara Sølbergs (f. 1983) lille kunstverk av en debutbok, ”Seismiske smell”, henter tittelen fra en geofysisk metode for å undersøke havbunnen. Så er da også boken nært knyttet til havet som livsgrunnlag.
Det tar til med at en ung kvinne hjerteopereres. I narkosen kommer det bilder fra det store havdypet til henne: Barndomsminner, smak av havsalt, sjeldne skapninger, korallkirkegårder, sjøstjerner, haviguaner og den blinkende dyphavsmaneten Periphylla periphylla, som kan stå stille i timevis under trykket fra tusener av tonn med vann, og slik blir et mektig bilde på det gåtefulle og ukuelige livet.
Sølberg har en fysisk og marinbiologisk tilnærming til stoffet. Hjerteoperasjonen og kroppens funksjoner veves sammen med en stringent oppbygd fortelling om livets sårbarhet, menneskets skjørhet, de mange artene som daglig utryddes og en far som forvant på havet, uvisst om det var drukning eller selvmord.
Fra dette utvides perspektivet til dagsaktuelle problemer, bl.a. om båtflyktninger som drukner i Middelhavet. Forfatteren veksler mellom grunnleggende eksistensielle problemstillinger og refleksjoner over liv og død, og saklige opplysninger om de mange sjeldne artenes livsbetingelser på havdypet. Sølberg virker oppdatert på den nyeste forskningen på området, det ligger utvilsomt en grundig research bak boken, som tilfører fremstillingen et essayistisk, saklig preg, innimellom det ellers stillferdig dominerende undergangsalvoret.
Selv om de to er nokså ulike, er det noe ved ”Seismiske smell” som bringer tankene hen til Torild Wardenærs lyrikk, som også kombinerer det vitenskapelige med det filosofiske og sanselige på en høyst besnærende måte. Mot slutten er det som om jeg-fortellerens stemme sakte ebber ut, mens fortellingen om havet og de dunkle sitatene nederst på sidene fortsetter, som for å si at livet går videre, med eller uten menneskene. Hun roper ikke så høyt varsku, Sara Sølberg. Men hun hvisker så intenst og vakkert at vi tvinges til å høre etter.