Marius Ektvedt: Fem. 346 sider. Aschehoug
På overflaten er jeg-fortelleren i Marius Ektvedts ”Fem” en tilsynelatende vellykket og harmonisk mann. Han er arkitekt, gift med en prisbelønt designer, tobarnsfar, og lever et normalt, velordnet familieliv med alt hva det innebærer.
Men under overflaten, blir det raskt klart etter en elegant konstruert, bevisst forvirrende innledning, pågår det en kontinuerlig kamp i ham for å kunne administrere tvangstanker og vrangforestillinger som uforvarende skyter opp i ham når og hvor som helst. Livet blir jo ikke så enkelt når du tror du har en fransk massemorder i kjelleren. Han er altså en slags Elling-figur, men en langt mørkere fetter. Tvangstankene fører til tvangshandlinger, og som vern har han lagt seg til en del snodige ritualer. Samtidig er han klar over at disse ritualene er sosialt stigmatiserende, så han må gjøre alt for å holde dem skjult for omgivelsene, også for sin kone, som riktignok er klar over at han går i terapi og har litt av hvert å hanskes med.
Problemet er altså trefoldig. På den ene siden tvangstankene i seg selv, på den andre siden ritualene de utløser og endelig bestrebelsene på å holde det hele hemmelig. Han lykkes vel bare sånn måtelig med det. Når hans kone ytrer ønske om et barn til, fører det til uoverstigelige kvaler. Lykketallet er fire, et tall som beskytter ham og familien, men det ubestridte ulykkestallet er fem, og med et barn til vil de bli en familie på fem.
Store deler av romanen kommer slik til å dreie seg om hvordan hovedpersonen skal kunne komme seg unna sin kones ønske, uten samtidig å såre henne. Resultatet er at tvangstankene tiltar og jeg-fortelleren gradvis blir mer forrykt, en utvikling som Ektvedt skildrer med tiltakende uro og intensitet, og som kanskje særlig kommer til uttrykk i de kursiverte partiene der hovedpersonen på anmodning fra terapeuten fører en slags logg over sin tilstand.
”Fem” har blitt en fint komponert, velskrevet og foruroligende fortelling om den ensomme mannens såre strev og lengsler.