Gunstein Bakke: Havende. Roman. 231 sider. Oktober.
Det er lett å bli imponert av «Havende», den fjerde romanen til Gunstein Bakke (f. 1968, debut 2000). Den virker målbevisst komponert rundt tre livsskjebner - plassert i ulike tidsrom og på forskjellig sted - oppviser en rekke symbolsk ladde, gjennomgripende ledemotiv og samler seg energisk om en tematikk knyttet til «livet» og «tiden», «lys» og «mørke», «fødsel», «reise» og «død».
Samtidig signaliserer boktittelen - et eldre ord for det å være «gravid» - at vi her står overfor en tekst som ikke alltid er ute for å gjøre det enkelt for leseren. Sjeldne begreper og fremmedord florerer, tunge refleksjoner om eksistensielle spørsmål forplanter seg, syntaksen er ofte snirklet og snublende, i slekt med det hypotaktiske stilidealet som speiler seg i f.eks. Dag Solstads og Ole Robert Sundes elitistisk krevende prosa.
Handlingen i denne finurlige stafettromanen utspiller seg for det meste i Moskva, Groruddalen og Sinaloa, Mexico, i henholdsvis 1860, 1979 og 2013. Framstillingen holdes i tredje person entall, og synsvinkelen forplanter seg hyppig mellom den meksikanske «apekvinnen» Julia Pastrana, født 1834, kjent for sitt skjeggete ansikt og digre kjeveparti, outsideren og hobbyfilosofen Finn, bosatt i en rønne på en søppelfylling i utkanten av Oslo, og journalisten Kira, på reise til Mexico der levningene etter «freak show»-dronningen Julia omsider skal overleveres til statlige myndigheter.
Vurderinger av Bakkes tidligere bøker:
Innimellom de fragmenterte, daterte livshistoriene til disse karakterene fins diverse kortprosaaktige tekster, alle med en overskrift. Der formidler en anonym forteller snart saklig-leksikalsk informasjon, snart mer fabulerende, innlevende, poetisk klingende assosiasjoner knyttet til navngitte fenomener.
Beretningen om Julia Pastrana har et dokumentarisk utgangspunkt. Vi hører om oppveksten hennes og hvordan hun sammen med sin amerikanske impresario, ektemannen Theodore Lent, farter mellom metropoler, land og kontinenter. Hun er ikke bare den abnorme sirkusartisten som mot betaling opptrer for et sensasjonshungrig publikum, og en anatomisk avviker som stiller kroppen sin til disposisjon for nysgjerrige vitenskapsmenn. Hun er også et tenkende individ med følelser og drømmer, hybridkvinnen som blir gravid, ikke kan vite hvordan avkommet hennes vil bli og vekker skrekkblandet fryd, mørk frykt, brå vold.
I hennes livshistorie glir det nøkterne og faktabaserte sammen med noe sårbart og ømt og rørende. Fabulering og empati utvider perspektivet og gjør frikeren allmennmenneskelig.
Kira er både en kontrast og en parallell til Julia. Samtidig som hun er etablert journalist, blir hun voldtektsofferet som trosser omgivelsene, særlig mora, ved å avvise forventningen om abort. Hun så ikke hvem overfallsmannen var, men insisterer like fullt på at fødselen skal finne sted. Dermed overskrider hun en sosial norm og havner i avvikerens posisjon.
En outsider er også eneboeren Finn. Hans «reise» har gått fra samfunnet til bossfyllingen. Der har han funnet en utstoppet kvinnekropp som han tidligere har opplevd som en aparte attraksjon på et tivoli. I 1979 fungerer hun som samtalepartneren hans i rønna mens han omgitt av maur og fluer og andre insekter tenker dype tanker om lys og mørke, livet som skrumper, øyeblikk som åpner seg, døden som nærmer seg, evigheten som består.
Noen ganger blir de filosoferende passasjene for massive og utmattende i all sin tankefylde. Den ytre handlingen skyves til side. Fortellingen motarbeides. De sammenvevde historiene om tre fascinerende skjebner truer tidvis med å forsvinne i omstendelige refleksjoner og metafysikkens tynne luft. Men stadig speiles forfatterens billedskapende evne gjennom sanselige, originale, paradoksale formuleringer: Stjernene er «knistrende insekter som tålmodig eter seg vei i natteveven», ordene blir «livliner til for- og fremtid» og livet «en reise som går fra symfoni til unoter».
Her «blafrer» det i ham som når «et nyvasket laken blir strukket hardt». Mobilen er «en kiste», og man «står og bukser seg». Mens «skammen» er et «skrik og ligner et hjerte», blir stemmen en «malplassert girlander i rommet», blodet «et dyr» og «målrettet måfå» faktisk mulig.