Øystein Wiik: Skorpionen. Roman. 506 sider. Aschehoug.
Det er sannelig ikke mange som operasanger Øystein Wiik i norsk spenningslitteratur. De fleste skribentkollegene hans, enten de er politifolk, journalister, jurister, historikere eller hva de nå opprinnelig måtte være før de bestemte seg for å bli den nye salgsuksessen, holder seg til kriminalformatet - altså en forbrytelse som skal presenteres og en gåte som skal løses. Underveis får vi en uendelig mengde obligatorisk sjelegransking og rustrøbbel og ekteskapsrot og you name it.
Les flere bokanmeldelser her.
Wiik går helt andre veier og innbiller seg at han skriver neste filmmanus til Jason Bourne eller James Bond. I hans univers kreler det av sexy agenter, superintelligente skurker uten samvittighet, mennesker som drømmer om verdensherredømme, teknologiske mirakelmenn og en og annen normal figur som kretser rundt Tom Hartmann, musikk-kritikeren som egentlig er etterretningsmann med hele verden som lekegrind.
Dette er sjette boka om Hartmann, og jeg må innrømme at jeg har hatt litt vansker med ham tidligere. Først og fremst fordi han er så utrolig lite troverdig, og fordi historiene til Wiik er større enn livet og virkeligheten. Men so what, Wiik har levd i operaer som aldri har vært preget av antydningens kunst. Derfor er det naturlig at han skipper realismekravet og fråtser i rene røverhistorier og leverer dem med stadig større selvtillit og en masse humor og selvbegeistring selv om det fortsatt er en del å pirke på både i oppbygging og overganger. Han er for eksempel overtydelig når han vil la leseren forstå at flyktningejenta som blandes inn i historien, tenker tilbake på sin strabasiøse reise ut av Afrika.
Hun er en liten historie viklet inn i den store, som denne gang handler om de kaukasiske søstre, en slags Spectre-organisasjon som vil legge verdens rikdommer under seg ved hjelp av it-dominans, utpressing og rå maktbruk. Dermed havner Hartmann i nærkontakt med det mørke nettet der alt er til salgs, og møter selvsagt mennesker som på ingen måte er hva de gir seg ut for å være.
Kortversjonen er altså sånn: Wiik storkoser seg når han lyger og dikter. Leseren koser seg nesten like mye.