Dag Johan Haugerud: Enkle atonale stykker for barn. Roman. 351 sider. Oktober. Begrepet «atonal» viser til musikk som er bygd på en tolvtonerekke, er uten grunntone og knyttes til avantgardistisk samtidsmusikk.
Når filmskaperen og forfatteren Dag Johan Haugerud (f. 1964, debut 1999) kaller sin bok av året «Enkle atonale stykker for barn», og refererer til komponister som Karlheinz Stockhausen og Finn Mortensen, er leseren advart.
Boka er så sprikende at teksten knapt framstår som noen fullgod «roman».
Det forlaget omtaler som en «roman i tre frittstående deler», er ingen episk parallell til smektende filmmusikk av typen «Gabriels Obo» - en annen av bokas mange musikalske allusjoner - men en triptykonkomposisjon som spriker og støyer og motsetter seg kravet om en samlende intrige, enkelte spredte, gjennomgripende ledemotiv til tross.
Innledningsdelen «Sex og kulturformidling i Europa» er på drøye seksti sider, fortelles i tredje person og er en broket kollektivskildring av rundt førti fiktive skikkelser. Noen hovedkarakter fins ikke. Synsvinkelen forplanter seg hyppig mellom ulike aktører, vi befinner oss i Sentral-Europa, og tematikken berører bl.a. familie, vennskap, kunst, en konferanse og kroppskontakt mellom menn.
Viktigst er likevel det raske sveipet innom «Tom og kaninen», en barnebok av en avdød norsk forfatter, og samtidig tittelen på bokas neste, 238 sider lange hovedavsnitt. Det er utformet i tredje person, befolkes av et lite knippe mennesker som veksler om å ha synsvinkelen, strekker seg over ett år og beretter om hvordan den avdøde dikterens enke forholder seg til to ulike skribenter som tilbyr seg å skrive en biografi om ektemannen.
Fortsatt står familie, kunst og kjønnsidentitet sentralt. Den ene mulige biografen er en «smal», homofil forfatter som i «Tom og kaninen» øyner en fortidd seksualitet. Hvordan enken forholder seg til bokprosjektet er fascinerende lesning.
Mindre medrykkende er den 32 sider lange avslutningsdelen om en eldre bøssebærer som gjennom møtet med en ung familie vakler mellom minner og skyldfølelse.
Selv om også denne historien knyttes direkte til det «atonale», er handlingen i boka så sprikende at teksten knapt framstår som noen fullgod «roman».
Flere vurderinger fra Steinar Sivertsen: