Frode Grytten: Menn som ingen treng. Noveller. 245 sider. Oktober.
Frode Grytten (f. 1960) har flere ganger vist at han har et godt grep om novellesjangeren, ikke minst i den fremragende ”Rom ved havet, rom i byen” (2007).
Det er givende å lese en forfatter som er opptatt av andre enn seg selv.
”Menn som ingen treng” handler om ulike typer menn på ulike steder i livet og verden, i ulike aldre og med ulike behov. Noen av dem trengs sårt, andre er ubrukelige og uansvarlige, de fleste er preget av ensomhet, utenforskap og meningsmangel. Slik tegnes fra ymse vinkler et portrett av en mann i krise og forvirring.
Som novellist står nok Grytten på siden av den nokså skrinne norske novelletradisjonen etter Lønn og Askildsen, og lener seg i større grad mot særlig amerikanske forbilder, som kaller en spade for en spade og ikke er like tilbakeholdne med fargeleggingen. Som f.eks. i ”Finnmark”, om et ungt kjærestepar på drapsturné i beste amerikanske populærkulturstil, der Lula og Sailor møter Natural Born Killers med et lite bukk til Albert Camus og Mersault, idet hovedpersonene dreper arabere og lager lapskaus om hverandre, drevet av et ønske om å igangsette en rase- eller religionskrig.
Det blir etter mitt skjønn litt for programmatisk og tydelig hvor forfatteren vil hen, teksten blir et debattinnlegg og novellen svekkes som kunstuttrykk.
Men her er jo mye annet godt stoff, om kjernefamilien som går i oppløsning etter at jeg-fortellerens mor har forelsket seg i en oljearbeider fra Stavanger, en vietnameser som tilbringer julehelgen med å kjøre rådløst omkring i snødrevet i en gammel Volvo 240, og en far som kommer en time for sent til lunsjen som han selv har invitert sønnen på, snakker om fyllesyke, abortklinikker og sine siste dameerobringer, og får lokket sønnen med på et hasardiøst svindelopplegg.
Det er ellers flere ikke riktig vel bevarte fedre her, som Tom i ”Andersen, Anders”, om en 13-åring som verken er ønsket av far eller mor, og som derfor tilbringer en del tid på kjøpesenteret, inntil han oppdager at faren bruker huset som et kombinert bordell og blåfilmstudio på dagtid, noe skal man jo leve av.
En Harry er også med, som ikke helt fortjent får livet ødelagt av journalister etter å ha blitt fanget av overvåkningskameraene idet han er i overkant hardhendt med en tenåring. Her er Arne, som en dag blir hentet av lensmannen for å få avfotografert sitt kjønnsorgan fordi to kvinner har anmeldt ham for overgrep, en familiefar som blir den store helten da familien får en ubuden gjest, og en skaphomse som tar et halvt års permisjon og reiser til Manchester for å leve ut sin legning på Canal Street.
Det hele er umiskjennelig gryttensk, det er mer tell enn show, hele livsløp risses opp på få setninger, basale drifter og behov er i spill med plutselige skudd fra hoften til følge, og hardkokt noir oppblandet med sår, vemodsmunter vestlandskomikk, som i sum målbærer en varm humanisme. Så mange nye innsikter gir vel disse novellene neppe, og et par kunne nok med fordel vært utelatt, men det er velskrevet og medrivende, og uansett givende å lese en forfatter som er opptatt av andre enn seg selv.
Siste anmeldelser fra Sigmund Jensen: