Selma Lønning Aarø: Hennes løgnaktige ytre. Roman. 295 sider. Cappelen Damm.
Selma Lønning Aarø har skrevet en av høstens mest interessante romaner, der det virkelige, levde livet står sentralt. Men her er det ikke forfatterens eget liv vi presenteres for – Aarø har gått inn i livet til 1800-tallsforfatteren Anna Munch, og vi presenteres for en virkelig variant av Nora-skikkelsen. Anna Dahl er en opplyst og intellektuell kvinne i 1800-tallets Norge som når hun gifter seg og får en datter med Edvard Munchs fetter, forsøker å innordne seg det mønsteret hun forventes å leve etter. Ekteskapet er brutalt og ulykkelig, og hennes begavelse og intense ønske om å utføre produktivt, kreativt arbeid fører til et opprør mot de konvensjonene som gjelder for kvinners handlingsrom. Som Nora forlater Anna Munch mann og barn for å forsøke å leve et liv på egne premisser, men i Annas fortelling får vi også innsikt i den høye prisen hun betaler for sin kunstneriske frihet etter bruddet.
For ettertiden har Anna Munch først og fremst vært kjent, ikke som en forfatter som forsøkte å sette lys på kvinners stilling i et samfunn med stengte dører, men gjennom sin relasjon til Knut Hamsun. I 1897 anmeldte Hamsun henne til politiet for å ha skrevet anonyme brev som svertet hans person, og han forlangte henne mentalundersøkt. Aarø forteller historien om Annas liv og hennes relasjon til Hamsun, og resultatet er et forbløffende kunstnerportrett som griper langt utover hovedpersonen, ettersom Aarø gir perspektiver på den kvinnelige kunstneren som er vesentlige for vår forståelse av forfatterrollen og konstruksjonen av den.
Fortellingen gis stemme gjennom Annas datter Signe, som nedbrutt etter fangenskap under andre verdenskrig vender tilbake til sin mors historie og til relasjonen hennes med Hamsun. Signe er billedkunstner, men hos henne har kreativiteten forsvunnet, og hun maler ikke lenger, men er forsvunnet inn i sorg og depresjon. Romanen er også et kunstnerportrett av Signe og skildrer tapet av ektemannen, sorgen over en mor som aldri var til stede, som alltid valgte Hamsun og skrivingen fremfor henne. Dette grepet er godt og viser tydelig omkostningene ved morens liv og valg.
Det nærmest besettende forholdet Anna hadde eller mente å ha til Knut Hamsun, blir åpenbart, både for Anna selv og for dem rundt henne. Romanen skildrer hvordan Anna reiser etter og oppsøker Hamsun, både i Norge og i utlandet, og Aarøs etterord belegger på overbevisende vis at det på et tidspunkt har vært et nært forhold mellom Anna og Hamsun. Brevene hun skriver til ham, fremstår som en livsnødvendighet, ja, nærmest som en kroppsfunksjon, slik også den skjønnlitterære skrivingen gjør, og de bidrar sterkt til å vende Hamsun mot henne.
Den besatte og nærmest monstrøse kvinneskikkelsen er en velkjent figur fra 1800- og 1900-tallets historie, og vi finner henne ofte uttrykt i kvinner som uttrykker seg kreativt, eller som nektes å gjøre det. Felles er at de overskrider de ofte svært snevre rammene for kvinnelig atferd, og de slites mellom en handlings- og skapertrang og forventninger om passende oppførsel, kvinnelighet og familieliv. Kvinnen som vil for mye, som handler for mye, som trer inn på enemerker hun ikke anses egnet for, blir et avvik, og veien inn i diagnosene og galskapsdefinisjonene er kort. Så også for Anna, og hennes ustabile mentale helse står sentralt i romanen. Til syvende og sist er dette også en roman om Knut Hamsun. Etterordet tydeliggjør at sakprosaen også forteller historier. Ofte blir biografier heltehistorier som må konstruere en fortelling som bygger opp under én bestemt versjon, og det som står i veien, blir diskreditert. Med Aarøs roman kan noe av det som er diskreditert i litteraturhistorien, få ta plass i vår egen litterære offentlighet.
Ande anmeldelser fra Brita Strand Rangnes: