Anne Holt: I støv og aske. Roman. 380 sider. Vigmostad Bjørke.
Helt ærlig; jeg hadde aldri trodd jeg skulle gi terningkast 5 til en Anne Holt-roman. Jeg har ikke lest alle bøkene hennes, men har tidligere aldri blitt særlig imponert, heller ikke begeistret. Antakelig fordi etterforsker Hanne Wilhelmsen framstår som usjarmerende småsur, og fordi det er noe påståelig over skrivemåten.
Nå tar jeg alt tilbake. «I støv og aske» er en forfriskende krimhistorie som viser enten at jeg har tatt feil, eller at Anne Holt er bedre enn noensinne. Lesbiske Hanne Wilhelmsen er fortsatt med, tilbaketrukket i huset sitt og plassert i rullestol - ubevegelig som en Ironside (noen som husker ham fra forrige århundre?). Eller snarere en Nero Wolfe (og ham, da, enda eldre?) som pisker assistenten sin utogrundtomkring mens han selv sitter hjemme og vever løse tråder sammen til et fint og pyntelig løsningsbilde.
Her er Hanne Wilhelmsen og assistenten hennes trådnøsterne, de som sammen finner ut av hva som egentlig skjedde når høyreekstremisten og helsekostgründeren tok livet av seg - eller gjorde hun nå det? Og hva som ligger i historien om mannen som er dømt for å ha drept kona si, insisterer på å være uskyldig, men likevel godtar dommen.
Selvsagt er det noen konflikter mellom heltene våre og andre politifolk, de blander seg selvsagt inn i saker de ikke har noe med, og de løser selvsagt knutene de andre knapt ser. Sånn sett er det mange klisjeer også her. Men det betyr ingenting, for Anne Holt klarer denne gang å fortelle sin historie lekent og lett, språket flyter godt, overgangene er fine, storyen holder, og jeg må innrømme det: Denne gang blir jeg interessert i personene hun dikter fram, ikke bare krimgåten.
Til og med sure Hanne Wilhelmsen i rullestolen er kul. Hva er det som har skjedd?