Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling. 373 sider. Aschehoug.
Når den etterhvert femtiårige norske forfatteren og «bambleindianeren» Ivo de Figueiredo skal nøste opp sin egen og farens opphavshistorie og identitet, gjør han ikke det åpenbare, som ville være å starte med sin egen far og mor. Moren har han riktignok et greit forhold forhold til, men faren – som er den han egentlig akter å komme under vær med, har han på tiår verken sett eller ønsket å treffe. Når Ivo omsider etter mange omveier og lange ferder mot slutten av sin fortelling oppsøker den faren han distanserte seg fra allerede som trettenåring, er gamle Hugo Xavier de Figueiredo i ferd med å svinne hen i demens i sitt siste eksil, som norsk statsborger og pensjonist i det spanske «trygdekolonihelvete» i Alfaz del Pi.
Er det greit å skrive om sine nærmeste? Les mer om debatten om litteratur og virkelighet.
Hvem var far?
For å finne ut hvem faren var og ble, foretar forfatteren en omgående bevegelse og begynner flere generasjoner tilbake, ved kildene så å si: Mot slutten av det nittende århundre utvandret den første de Figueiredo fra den portugisiske kolonien Goa i India til Øst-Afrika, først til øyene Zanzibar og Pemba, derfra videre til Dar-es-Salaam og Nairobi. Han formerer han seg.
Han er brahmin, han er katolikk, en flerspråklig funksjonær i koloniherrenes tjeneste, alt etter hvilket lands europeiske regime han tjener under. Utad er han er prototypen på en goaneser, slik Ivo de Figueiredo karakteriserer det goanesiske han stammer fra på farsiden: midt-imellom-mannen, den servile funksjonær i imperiet, et tilsynelatende apolitisk bevisstløst redskap, men selv profitør, under kolonialismen, mens han innad i familien er en autoritet, med strengt religiøse og paternalistiske krav til familiemedlemmene.
Spredte generasjoner
Ettersom generasjonene baller på seg i takt med at kolonirikene forvitrer, splittes og spres denne på samme tid så insulære og tilpasningsdyktige familien over fire kontinenter, fra Afrika til USA og Europa, med heller mislykkede svippturer tilbake til (drømmen om) Goa.
Forfatterens far reiste på sekstitallet som ung student fra Nairobi til England, der han traff den norske telemarksjenta som etter mange viderverdigheter ble hans kone i noen år, og som fikk ham til å slå seg ned i Norge for noen år, og fikk tre sønner med. Når forfatteren etter lange reiser i tre verdensdeler, samvær med slektninger, studiet av så mange slags fotografiske og skrevne kilder og lydopptak, har nøstet opp sin goanesiske familiehistorie over generasjoner, revurderer , beriker og nyanserer han sitt syn på faren, på en hel tidsepoke, på seg selv, på familie-, klan-og stammetenkning, etnisistet, kjønn, rase, religiøsitet, tradisjon.
Forherdet sønn
Og han har forherdet seg så han kan være med på et tallrikt familietreff i Spania i lag med sin debile far, som da snaut nok forstår hva som skjer rundt ham, Hugo Xavier de Figueiredo, den en gang så belevne sjarmøren, den dominerende familiefaren, den strengt religiøse katolikken, arbeidsmannen, den voldelige og alkoholiserte.
I en bok som forfatteren selv kaller en «freudiansk vendetta», forstår han faren som en slags kollisjon mellom egne forutsetninger og uhåndterlige omveltninger helt utenfor hans kontroll, og i denne malstrømmen manglet han den «godhet, tålmodighet og oppofrelse» som kunne forhindret ham i å bli en ensom og dobbelt forlatt loner.
Familiefortellingen «En fremmed ved mitt bord» er skrevet i skjønnlitterært og sakprosaisk grenseland. Det er – ikke minst i disse opphetede virkelighetskranglende bokdager - gjort imponerende slepent og taktfullt av en forfatter som både har forsonet og forherdet seg. Og skriver sosial-, politisk, kolonial historie mens han viser hvordan den sitter i, langt under huden på den enkelte.