Vibeke Tandberg: Joelle Joelle. 112 sider. Oktober. Den som foretrekker psykologisk-realistiske romaner med en tydelig intrige og et klart budskap, kan unnfly forfatterskapet til mesterfotografen og elitisten Vibeke Tandberg (f. 1967, debut 2012). Hun vil ikke underholde eller belære. Form er viktigere enn handling. Motiv og scener beskrives saklig og detaljert, uten fortolkende kommentarer, som når kameraet fanger et objekt.
Denne fortellermåten styrer også hennes tredje roman der tittelen viser til bokstaven J på et anheng båret av en navnløs, kvinnelig hovedkarakter.
Hun står konsekvent fram som «man», aldri «jeg» eller «hun», og det er via hennes sanser, oftest blikket, vi opplever verden. En bil, en fugl, et hus med veranda, låve og tun, en mann, en katt, en skog, sol som skinner, skygger som forflytter seg – alt skildres med pedantisk presisjon.
I vaskeseddelen nevner forlaget den franske nyromanen og Alain Robbe-Grillets «Sjalusi» (1957), for å røpe hvor Vibeke Tandberg har hentet stilidealet sitt fra. Avvisningen av en tradisjonell, dramatisk intrige og et politisk-moralsk budskap, det at synsvinkelen plasseres hos en nesten usynlig, anonymisert hovedperson som avstår fra å fortolke de sanseinntrykkene som formidles, vekslingen mellom lys og mørke, fraværet av en metaforikk som tillegger ting symbolsk eller menneskelig karakter, en ukronologisk seriekomposisjon der noen få scener og motiver stadig dukker opp og varieres – alt er formtrekk som «Joelle Joelle» har felles med den «geometriske» stilen i «Sjalusi».
Tidvis blir den dvelende detaljrealismen kjedelig i all sin nøkternhet. Fascinert blir jeg først når surrealistiske eller absurde klanger torpederer den kjølige, minutiøse hverdagsskildringen. Som når bilen blir en båt som tipper rundt i et hav med mennesker i oransje livvester. Eller når tunet forvandles til en strand med palmer, solsenger og kvinner i bikini.
Da åpner en apolitisk forteller inspirert av en puritansk-formalistisk estetikk brått for en samtid med store konflikter. Det oppleves som befriende.
Flere omtaler av Steinar Sivertsen: