Eliteserien byr i all hovedsak på kjent Pondus-materiale. Samt ekstraseriene til Frode: Riskhospitalet, den tidlige fotballserien Micro Jacobsen — begge riktignok svakere enn Pondus. Samt enkelttegningene han leverte til Dagbladet og VestNytt, og illustrasjonene til det ikke fullførte prosjektet ved Høgskolen i Bergen om heltene i den gamle nordiske gudeverdenen.
Gudetegninger
Sistnevnte er de mest interessante i årets bok - sjøl om de bare vies tre sider. Her ser vi en annen side ved Øverlis talent: Tegningene er voksnere og voldeligere - og vitner om at serieskaperen på et gitt tidspunkt i framtiden bør vurdere produksjon av en episk serie, gjerne med utgangspunkt i karakterene i den norrøne gudeverden. Ellers bærer Eliteserien 2 preg av at Pondus-serien ennå ikke riktig har satt seg. Figurene har ikke funnet sin endelige form, noe man ser tydeligst på pubvertinnen Turid-Laila. Hun framstår her som en ganske streit utseende dame. Senere skal hun bli rene sexbomben.
Variabel
Også dagstripene og søndagssidene varierer i kvalitet. Frode Øverli veksler fra banal (og noen ganger resirkulert Pyton-humor) til historier og poenger som skal komme til å definere serien i årene som kommer.
I sum: Et okei tilbakeblikk. Men også et tilbakeblikk som brutalt avslører hvor mye serien har utviklet seg.