Helen Macdonald (1970) elsket sin far. Da han døde i 2007, gikk hun inn i en dypere og heftigere sorg enn det ser ut som de fleste opplever, og som det er de færreste gitt å skildre. Hennes egen artikulerte gjennomgang av den intense sorgprosessen så langt, delte hun med «H for hauk» i boks form i fjor med alle som kan lese. Den har solgt i en halv million eksemplarer på engelsk, vunnet internasjonale priser og blitt utropt til årets bok av både The Guardian og The Economist. Nå er den kommet på norsk.
«H for hauk» skildrer det følelsesmessige og praktiske kaoset Macdonald går inn i ved farens død og den smertefulle prosessen med å komme seg gjennom det. Hun gjør det ved hjelp av et symbiotisk arbeid med en hønsehauk hun skaffer seg. Hun gjør det også ved refleksjon og lesning; blant svært mye annet er hennes egen bok en analyse av forfatteren («Sverdet i steinen») T. H. Whites bedrøvelige liv og hans bok «The Goshawk» fra midten av forrige århundre om eget ulykkelige privatliv og mislykkete haukehold den gangen.
Hun gjør det også ved hjelp av kolleger, naboer og venner, men er lenge så innkapslet i sin egen sorg og sin egen besettelse – inntil identifikasjon med hauken – at det går lang tid før hun er i stand til å komme ut av sin naturmystiske egoboble og kan se andre mennesker.
«H for hauk» handler om alt dette, men også om meget mer. Den lar seg ikke plassere innenfor noen konvensjonell sjangerdefinisjon, for den er dels memoar og selvbiografi, dels naturbeskrivelse, dels epikrise, eskapisme og metafysikk, dels en fagbok om falkoneri, dels filosofi, historie, folklore, dels fiksjonsdikting med mange stilnivåer (og et ordtilfang som Knut Ofstad på ett tilfelle nær på imponerende vis har satt over til norsk).
Så heller enn å være en skildring av «en vanlig anomali» (Macdonalds formulering) er «H for hauk» en rundtur i erfaring og erkjennelse, skremmende personifisering og besjeling av naturen, samt et symbiotisk forhold til en fugl. Til hun kommer til seg selv.