Teju Coles mye omtalte og fortjent kritikerroste "Åpen by" foreligger nå på norsk, fint oversatt av Anne Cathrine Wollebæk. I likhet med forfatteren er hovedpersonen og jeg-fortelleren Julius opprinnelig nigeriansk, men bosatt i USA, og New York har en fremtredende plass i romanen. Men også Europa og Afrika står sentralt, og vi får innblikk i historien til mennesker med ulik sosial og geografisk bakgrunn. Vi møter alt fra amerikanske intellektuelle til velstående europeere og afrikanske båtflyktninger, og historiene utvides, overrasker og endres.
Julius er en belest og kultivert psykiater som reflekterer over ironien ved å vandre gjennom byen og være omgitt av og berøre utallige mennesker og likevel være grunnleggende alene. For Julius erfares verden primært gjennom kunst, litteratur og filosofi, og vi bringes inn i hans samtaler med fremmede om viktige, dypt menneskelige og eksistensielle tema, der leserens innsikt endres og utvides, uten at dette nødvendigvis gjelder hovedpersonen i samme grad. Julius’ møter med andre mennesker oppleves som underlig distanserte, ettersom møtene medieres gjennom intellektuelle og kulturelle refleksjoner.
Det er glimtvise møter som er annerledes og fysiske, men også her finner vi stor distanse, som i et tilfeldig erotisk møte med en kvinne i Brussel eller den talende tausheten rundt dødsfallet til en av de viktigste pasientene hans, der døden bare nevnes i forbifarten, og der den tidligere betydningen denne pasienten hadde, blir endret, nesten motsagt, av den skjødesløse behandlingen dødsfallet får i Julius’ fortelling. Denne mangelen på språk reflekterer vanskene hovedpersonen har med å gå inn i faktiske menneskelige relasjoner, noe som blir tydelig når han konfronteres med et overgrep fra sin egen fortid som han ikke husker, og som han derfor aldri har forholdt seg til eller kan bearbeide. Det er som om den konkret kroppslige nåtiden – og fortiden – er utilgjengelig for ham, og når opplevelsen skjæres ned til det rent menneskelige og umiddelbare og ikke filtreres gjennom kultur og intellektualitet, blir den umulig for Julius å forholde seg til og forstå.
På imponerende vis fremstiller romanen en moderne identitetsproblematikk uten noen gang å virke forslitt. Gjennom lesingen tvinger det seg frem en refleksjon over hvorvidt det overhodet kan tenkes noe slikt som en kjerne eller en identitet som ikke er hybrid, men dette gjøres uten noen form for bagatellisering av fremmedgjorthet eller pretensjon om at vi alle har de samme problemene og møter de samme utfordringene. Snarere blir romanen en konstant forskyving av forestillingen om stabilitet og forståelse som beveger leseren bort fra stereotypiene – både de vi vet vi har, de vi gjøres oppmerksomme på, og de vi har om oss selv. Romanen snur og overrasker og tvinger leseren til å stille spørsmål ved de fortellingene hun går ut fra er sanne. Alle er mer og noe annet enn det som vises og lar seg avkode enkelt, og ingen enkle og riktige lesninger eller svar lar seg opprettholde.
Dette er en roman om å være på vandring, og den fremstår som nedslag i et liv som hjelper oss til å reflektere over vårt eget. Cole makter på imponerende vis å fremstille globale forskjeller som fortoner seg som mindre og mindre vesentlige, der mennesker med helt ulike vilkår ender opp med å dele de samme intellektuelle og teknologiske ressursene, og der samtalene og diskusjonene er transnasjonale og transkontinentale, og der den åpne byen er også fiksjonens og ideenes by, der vi alle kan bosette oss og ta del i et fellesskap. Dette er en viktig roman som bør leses av mange.