Alle som har sittet ved vinduet i et saktegående tog i tettbebyggelse har sikkert gjort det. Kikket inn gjennom vinduene i husene som ligger langs linja og undret seg på hvem de er, de som bor der inne, hvordan de har det. Rachel tar det samme pendlertoget hver dag, fra hybelen sin og inn til London. Og tilbake igjen. I ett av husene langs linja bor det et vakkert par. Bare et et steinkast lengre framme ligger hennes verste mareritt.
En dag blir Rachel vitne til noe som skal endre alt, både for henne og flere av dem som bor langs denne veistubben i en kjedelig forstad til London.
Rachel er kanskje den minst glamorøse krimhelten jeg har truffet. At detektiver drikker, er en av krimsjangerens store klisjeer. Men Rachel er ingen detektiv. Hun er bare alkoholiker. Hun drikker for å glemme, for å mestre hverdagen, for å flykte. Rachel spyr og tisser på seg. Rachel gjemmer seg for å drikke. Rachel våkner full av blåmerker uten å huske noe. Eller, husker hun litt? Akkurat nok til å skjønne at hun kan ha sett noe hun absolutt ikke skulle se?
Selvsagt ligger det en historie bak Rachel og hennes triste liv, og denne historien danner bakteppe for de begivenhetene som utspiller seg i nabolaget i Blenheim Road. Et kammerspill mellom tre par, seks mennesker. En av dem er en morder, men hvem? Og vil Rachel klare å holde seg edru nok, lenge nok, til å kunne gjøre en forskjell?
Paula Hawkins, en tidligere journalist, hadde sin krimdebut med denne boka, som stort sett har fått ekstatiske kritikker. De er vel fortjent. Helt til den intense slutten sitter man og gjetter på hvem morderen er. Jeg tok feil.