"Jeg hadde tenkt at man bare behøvde å fortelle om disse få menneskene som tilfeldigvis var mine slektninger, og så har man hele det tyvende århundret i sin lomme," heter det i Katja Petrowskajas (f. 1970) svært gode debutroman. Rammen er jeg-fortelleren Katja, som forsøker å nøste opp historien om sin familie. Det er hennes funn vi i korte avsnitt presenteres for. Slekten er spredd over hele verden. Det er en slekt som er kallet til å reparere verden, syv generasjoner av lærere, pedagoger og logopeder som underviser døvstumme i skoler som familien selv har grunnlagt. Her er blomsterbestemødrene Rosa, som vil bli operasangerinne, og Margarita, som i 1923 oppfordres til å melde seg inn i kommunistpartiet av den senere sovjetiske utenriksministeren Molotov. Det er en historie om krigslarm og krigstrommer, to verdenskriger, nød og forfølgelse, Babij Jar og holocaust, men også en historie om familielykke, harmoni og glade dager.
Kvinnene som portretteres er sterke og handlekraftige, i motsetning til flere av mennene, som virker mer forvirrede. En tar livet av seg i kjærlighetssorg, en blir skutt under krigen, to brødre forsvinner i et av Sovjetunionens mange barnehjem, mens en grandonkel med det uheldige navnet Judas Stern i 1932 får det for seg at han skal skyte den tyske ambassaderåden i Moskva, en uke før det tyske rikspresidentvalget, med direkte innvirkning på historiens gang: Han skyter ut i mørket, og noen år senere skyter mørket tilbake. Hendelsen gjør jeg-fortellerens bestefar til etterkrigstidens tauseste menneske. Og etterpå blir ingenting som før. For Goebbels kom Stern som bestilt. Så kommer krigen. Babij Jar. Holocaust.
Innimellom brytes teksten opp av gamle fotografier av for lengst avdøde mennesker, en fremstillingsteknikk som bringer tankene til f.eks. W.G. Sebald. Man får en følelse av å bla i et gammelt fotoalbum, mens en klok stemme forteller bildenes historie. Det er et virkemiddel som unektelig gjør sterkt inntrykk. Men dette er ikke sentimentalt eller påtrengende, det historiske alvoret som ligger der som en undertekst blir aldri tyngende.
Forfatteren, som etter eget utsagn ikke kommer fra en menneskeetende, men en vegetarisk tid, har funnet et balansepunkt der motsetningene oppveier hverandre. Og samtidig er det en reise i litteraturen. Petrowskaja er litteraturviter, det viser seg i referansene, som spenner fra antikkens mytologi via Dante, Cervantes og Goethe til Tolstoj, Joyce og Bulgakov. Resultatet er bemerkelsesverdig.
Forfatterens jødiske slekt, som er spredt for alle vinder, kommer til liv mellom permene. Kunststykket er allmenngyldiggjøringen. Det er personlig, men ikke privat. Forfatteren oppnår det hun satte seg fore, å få hele det tyvende århundret i sin lomme med utgangspunkt i noen få, livfulle portretter av sine slektninger.
Hva så med Esther? Tittelen henspiller på at forfatterens far ikke vet navnet på sin bestemor. Derav Esther, kanskje – eller Kanskje Esther, som jeg-fortelleren omtaler henne. Kanskje Esther ble skutt på stedet med nonchalant rutine, da hun forsøkte å formulere et spørsmål på tysk under letingen etter Babij Jar, den store kløften utenfor Kiev, der tyskerne mellom 1941-43 henrettet mer enn hundre tusen mennesker. Katja Petrowskaja er fra Kiev, hun vokste opp i krysset Engelsgate-Liebknechtgate med russisk som morsmål. Hun kom til Tyskland i 1999. Med de senere års urovekkende utvikling i Ukraina og på Krim, føyes nye kapitler til hennes slekts tragiske, men også på mange måter lykkelige historie. Det var som kjent ikke alle som fikk leve for å fortelle historien videre.