Amerikansk samtidslitteratur er populært blant litteraturinteresserte nordmenn, men ofte må en beherske engelsk for å få tilgang på dette. Derfor er det viktig at det finnes forlag som har mulighet til å ta den økonomiske støyten som oversettelser gjerne gir, slik at norske lesere får tilgang på utmerkede forfatterskap, som for eksempel David Foster Wallaces. Hans analytiske blikk og særegne måte å skildre nyanser i menneskelige kommunikasjon har gjort ham til en av USAs største forfattere. Da han tok livet sitt i 2008 etterlot han seg mange usammenhengende småtekster, som hans redaktør satte sammen til en slags roman. Denne foreligger nå på norsk, og Preben Jordals oversettelse er det ingenting å utsette på.
"Den bleke kongen" består av femti kapitler med ulik lengde. Disse tekstene henger ikke alltid sammen, og romanen kan derfor leses som en novellesamling. Temaet er, som det så ofte er med Wallace, relasjoner, kommunikasjon og menneskers evinnelige kamp mot kjedsomheten. Store deler av romanen utspiller seg da også hos skatteetaten, her finnes mange og lange skildringer av byråkratiets skjema— og kontrollprosedyrer, og dette kan leses som symbol på kjedsomhet. Likevel, romanen er alt annet enn kjedelig. Beskrivelser av alt fra en irriterende perfekt gutt til en kvinnes forklaring av hvordan hun møtte sin ektemann er komiske på overflaten, men sier også noe dypt alvorlig om menneskelig adferd: hva som driver oss, hvor lett vi avspores, hvordan vi gjør skjebnesvangre valg på tynt grunnlag.
Romanen krever mye av leseren, det er mange og lange fotnoter og enkeltdeler hvis relevans er vanskelig å forstå. Derfor må en kanskje være glad i dette forfatterskapet for å orke å gå løs på denne romanen (som inngangsport anbefales novellesamlingen "Korte intervjuer med motbydelige menn" av det som foreligger på norsk). Men selv om "Den bleke kongen" er en krevende roman, er gevinsten stor: å lese Wallace er som å samtale med et varmt og usedvanlig skarpt menneske.