ROMAN: Det var en tid da folk sa at «det stod i bla’», og trodde de fortalte en sannhet. Nå vet vi bedre: nyheter er ikke noe som skjer, hver dag akkurat nok til å fylle en hvilken som helst avis; nyheter lages. Vi gjør oss det kanskje ikke like klart at aviser også produseres med et formål, eller hva nå det formålet måtte være.Det gjør den italienske språkforskeren og forfatteren Umberto Eco (1932; «Rosens navn», «Gravlunden i Praha»). Til utgangspunkt for årets sprudlende, skremmende realistiske og dystopiske roman har Eco diktet seg forarbeidet til en påtenkt Milano-avis, med redaktør Simei og jeg-fortelleren Colonna som hovedpersoner. De er begge opportunister, og ellers menn uten egenskaper.
Handlingen utspilles over noen dager i april-juni 1992 (bemerk datoene) da en gruppe milanesiske blekksmørere er hyret inn for å lage prototypen til en avis som skal tjene mediemogulen Vimercates interesser. Nå er ikke opplysning gjennom informasjon, heller ikke allmenn trivsel og velferd gjennom demokrati Vimercates sak, snarere forførelse og desinformasjon som forberedelse til den totalt totalitære stat.
Hemmeligheten er ikke da å lyge. Indoktrineringen ligger i utvelgelsen og sammenstillingen av stoff, publikum kan enkelt styres gjennom insinuasjoner, forsterket og provosert av skremsler, som i sin tur oppmuntrer til terror ved å legge skylden for alt som er vrangt og vanskelig på den politiske venstresiden. Selv skal Vimercates navn aldri kunne settes i forbindelse med avisen, og den må aldri inneholde noe som helst som kan være ugunstig for hans forretninger og politiske formål.
Til å øve seg på frambringelsen av det ideelle produkt, vil de lage en avis for 18. februar. Det har den fordelen at 18. februar allerede er forbi, og de står fritt til å redigere, manipulere og dementere alt de vil. Det blir en dødelig lek, og skremmende morsom lesning, i et mesterstykke av intrigemaestroen Umberto Eco; selv neppe paranoid. Mens man tenker på italienske Berlusconi og norske tabloider.