ROMAN: Wencke Mühleisens (1953, skjønnlitterær debut 2010) «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» er en fascinerende og spennende bok med mange og smertefulle aspekter. Men med ideelle kunstneriske krav til at en romans innhold og form skal danne et avrundet hele, er den likevel vanskelig å forholde seg entydig til.Det som setter i gang hele arbeidet med den erkjennelsesprosessen som nå, mange år seinere, har resultert i «Kanskje det ennå finnes ...», er et brev forfatteren tilbake i 1984 fikk fra faren, Lothar Mühleisen (1916-96). De to har da ikke med hverandre å gjøre, men nå ber han om godt vær, forståelse og samforstand mellom dem, fordi: «Du lever jo også for din overbevisning, mot strømmen.»
Brevet – og påstanden – opprører henne. Faren sikter til at datteren, i årene 1976-85, var en av gallionsfigurene for et østerriksk, sosialistisk kunst— og kunstnerkollektiv (et slags kunsten er livet, livet er kunsten) uten personlig eiendom og inntekt, med fri sex, og der et barn var å anse som alles barn.
Men nå er Wenckes utenforskap ganske forskjellig fra farens, den slovenske tyskeren som i 1941 frivillig søkte seg inn i Hitlers Wehrmacht: Og mens Wencke omsider rev seg løs fra et frihetens kollektiv som hadde stivnet i det autoritære, ble faren resten av livet værende i sine nazistiske anskuelser. (Da, f.eks., en annen datter giftet seg og fikk barn med en afrikaner, skrev han henne ut av familien og ville ikke ha mer med henne å gjøre.) Men, og likevel, ser Wencke hvor meget de to har felles, som forakt for kvinner og svakhet.
I disse flompregete autoromantider har ikke Mühleisen maktet å gi det store stoffet sitt overbevisende romanform. Til fordel for mye referat, rent fakta-, historisk og essayistisk stoff savner boken betydelige romanvirkemidler og –kvaliteter; men parallelt med det kombinerte selv- og farsoppgjøret gjør Mühleisens konfrontasjon med den vedvarende tysk-østerrikske fornektelsen av historien et særlig mektig inntrykk, også etter sin form.